– I år håper jeg vi kan bruke nasjonaldagen til å vise ekstra omsorg for hverandre.

Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!

17. mai er dagen vi feirer frihet og fellesskap. Det er en dag vi forbinder med folkefest.

Aller helst skal det være klart i luften og blå himmel. Det skal være vår og grønne knopper på trærne. Det skal ikke være for varmt og ikke for kaldt. Akkurat sånn liker vi å tenke at 17. mai skal være. Men nasjonaldagen kan også være full av gråvær, styrtregn, til og med snø.

Vi feirer den for det. Vi finner løsninger.

Musikkorpsene pakker seg inn i gjennomsiktige regnfrakker så vi fortsatt kan se de flotte uniformene mens de spiller. Festen i skolegården rykker inn i gymsalen eller under tak. Slik sørger vi for at det er varmt, selv om det er kaldt. For det viktigste med 17. mai er jo ikke været. Det viktigste er at alle som vil, får være med. Det er en dag vi ikke trenger å bli invitert hjem til noen, for å føle at vi er med på festen.

I år er alt annerledes.

17. mai kan ikke bli en folkefest. Barnetogene er avlyst. Det blir ingen arrangementer med kake og is og sekkeløp i skolegårdene. Der samfunnet pleier å være åpent for alle, er det nå stengt. Slik må det være – hensynet til helse kommer først. Vi er ikke ferdige med koronapandemien. Vi står midt i et løp som vi ikke har fullført ennå. Smittevernet gjør at vi ikke kan samles i store folkemengder.

Likevel skal vi fortsatt feire.

Vi skal feire frihet, vi skal feire at vi klarer denne kampen som vi nå står i, sammen. Og vi skal feire fellesskapet. Men ansvaret for at feiringen og nasjonaldagen blir inkluderende, hviler i år på oss. På deg og meg.

Vi pleier ikke å forbinde nasjonaldagen med ensomhet. Men høytider forsterker utenforskap. Det er så lett å tro at alle andre er inne i varmen, når man føler seg utenfor selv. De siste ukene har mange kjent på ensomhet. En av fire forteller at de føler seg ensomme. Sjansen er veldig stor for at det gjelder noen du vet om. Sjansen er også veldig stor for at noen av de du ser rundt deg, har det på samme måte som deg.

Koronakrisen har vist oss tydeligere enn noensinne hvor skjørt skillet mellom fellesskap og ensomhet er. Men krisen har også vist hvor stor betydning tilsynelatende små handlinger kan utgjøre. La oss bruke den erfaringen på årets 17. mai.

Det kan være et nikk og et smil til dem du møter i skogen. Det kan være å stoppe på gaten eller i trappeoppgangen, snakke med naboen og spørre: «Hvordan går det med deg?». Det kan være å sette en stol ut i bakgården og spørre om flere vil være med, kanskje også noen du ikke hadde tenkt du skulle invitere. I år trenger vi en invitasjon for å være med på festen.

Frivillig innsats handler noen ganger om store operasjoner med hundrevis av mennesker involvert, men oftest handler det om det ett menneske gjør for et annet i livets mange hverdagsøyeblikk.

De siste ukenes krise har vist at folk stiller opp for andre når de kan. Den har også vist at vi som bor i Norge henger tett sammen med hele verden i et stort fellesskap, og at vi ikke kommer noen vei om vi er oss selv nok. Det er når vi vet hva ufrihet er, at vi setter ekstra pris på friheten. Og det er når vi vet hva ensomhet er, at vi setter ekstra pris på fellesskap med andre.

I år håper jeg vi kan bruke nasjonaldagen til å vise ekstra omsorg for hverandre. La oss sammen gjøre dette til en dag som blir uforglemmelig god for alle.

Jeg ønsker deg og dine en riktig fin 17. mai.

Bernt Apeland, generalsekretær i Røde Kors