Kronikk: Torturutsatte får ikke god nok hjelp i Norge

Norge må få en nasjonal plan for å sikre et systematisk, likeverdig og helhetlig tilbud for mennesker som har overlevd tortur.

Hva gjør man som psykolog, sosionom, lege, fysioterapeut, sykepleier, tannlege, jurist, psykiater eller annen profesjonell hjelper i møte med mennesker som har vært torturert? Hva gjør man når konsekvensene av torturen rammer alt og alle – livskvaliteten, levekårene og familien til personen som er torturert – men der de ikke får den hjelpen de har behov for, og kanskje heller aldri greier å fortelle det som har skjedd fordi det oppleves som for grusomt, eller de kjenner på en skam eller en overlevelsesskyld?

Tortur er forbudt. Forbudet er absolutt. Likevel praktiseres tortur i mange land, og mennesker som flykter til Norge kan bære på torturerfaringer uten at hjelpeapparatet fanger det opp. Røde Kors har derfor sett behov for å undersøke rehabiliteringstilbudet for torturutsatte med fluktbakgrunn som beskrevet i Røde Kors-rapporten «Torturert og glemt? Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge». I 2019 intervjuet jeg 46 fagpersoner rundt om i Norge. Jeg besøkte også tre spesialiserte sentre i utlandet. Fagpersonenes engasjement gjorde dypt inntrykk, det samme gjorde deres frustrasjon.

Vi vet ikke hvem som er torturert

Vi vet ikke hvor mange torturutsatte som lever i Norge. Anslagene antyder at det er mellom 10.000 og 35.000 mennesker, men dette er ikke nye tall så bildet er nok annerledes. Vi mangler sikre tall, fordi systematisk identifisering ikke gjøres.

Tortur er ondskap utover det man kan forestille seg som mulig. Det forteller en av fagpersonene jeg snakket med. Det er ondskap satt i system. En beskrivelse av tortur er bevisste fysiske og psykiske angrep som fornedrer, ødelegger eller svekker og gjør den enkelte hjelpeløs – det forsøker å avhumanisere og å bryte ned mennesket. Det lever mange mennesker i Norge som har overlevd tortur.

Vi er for avhengige av ildsjeler

Konsekvensene etter tortur er inngripende og langvarige, og krever en helhetlig tilnærming. Dette innbefatter koordinering av tjenester og inkluderer blant annet fysiske, psykiske, sosiale og juridiske aspekter. I Norge ivaretas rehabilitering for torturutsatte av det ordinære helsevesenet. Mange ildsjeler gjør en uvurderlig forskjell for mennesker som har overlevd tortur, men de står for alene.

Fagpersonene jeg snakket med forteller om torturutsatte som ikke får den rehabiliteringen de har behov for. De viser til begrensede rutiner for å identifisere og henvise torturutsatte, for lite systematisk utbygd nettverk og manglende rammer for tilfredsstillende oppfølging. De peker på kompetansemangler, stor avhengighet av engasjerte fagfolk og behov for veiledning og et fagmiljø.

FNs torturkomité tilbyr grundige retningslinjer for hvordan torturutsatte bør behandles. God rehabilitering krever identifisering av torturerte, kunnskap om rehabilitering etter tortur og reell tilgang til relevante helse- og velferdstjenester. Torturutsatte med fluktbakgrunn i Norge sikres ikke et godt nok rehabiliteringstilbud – tilbudet er fragmentert og praksisen personavhengig heller enn et resultat av en systematisk prioritering fra nasjonale myndigheter. Dette gjelder i alle ledd, fra identifisering og dokumentasjon til behandling og rehabilitering.

Ressurser, kompetanse og støttesystemer påvirker hvordan profesjonelle hjelpere opplever det å være i en yrkesmessig situasjon der de tilbyr ulike former for hjelp, behandling og rehabilitering av torturskader. I mange land er det spesialiserte sentre for torturrehabilitering. Både Dignity i Danmark, Røde Kors i Sverige, og Freedom From Torture i Storbritannia følger anbefalinger for en helhetlig rehabiliteringsmodell, i tillegg til forskning, dokumentasjon og påvirkningsarbeid. Ildsjeler som opprettholder tilbud lokalt i Norge, påpeker at det ikke er temaet de jobber med som er det vanskeligste, men den avmakten de kjenner på i møte med et system som ikke legger til rette for god rehabilitering.

Norge trenger en nasjonal plan

Jeg sitter igjen med mange sterke historier fra møtene med fagpersoner nasjonalt og internasjonalt, om konsekvensene av tortur og om overlevelse, og hvor nødvendig et godt rehabiliteringstilbud er, både for de torturutsatte og deres nærmeste, og for de som yter forskjellige former for hjelp, behandling og rehabilitering til gruppen.  

Norge må finne en god modell for å systematisk, likeverdig og helhetlig imøtekomme og ivareta behovene som følger torturskader. På FNs internasjonale dag til støtte for torturofre vil jeg minne Helse- og omsorgsdepartementet om anbefalingene Røde Kors har lagt frem. Mennesker som har overlevd tortur må sikres et bedre tilbud som legger til rette for og tar utgangspunkt i deres behov. Når skal Norge få en nasjonal plan for rehabilitering for torturutsatte?

Les mer om rapporten 'Torturert og glemt'.