Håp og tragedie etter jordskjelvet i Afghanistan

De aller fleste lå og sov da det kraftige jordskjelvet raserte østlige deler av Afghanistan, like før midnatt den siste kvelden i august. I fjellområdene nær storbyen Jalalabad, ristet bakken så kraftig at flere landsbyer ble fullstendig jevnet med jorden. Hittil er 2200 mennesker bekreftet døde og over 4000 skadet.

– Når et jordskjelv rammer om natten, betyr det at hele familier ligger og sover. Mange har mistet både barn og foreldre, eller står igjen som eneste overlevende i familien. Det er en ufattelig tragedie for mange, sier Håkon Jakob Røthing, utenlandssjef i Norges Røde Kors.

Frivillige på livsviktig oppdrag 

Mannskaper fra afghansk Røde Halvmåne (ARCS) var raskt på plass. Frivillige og nødhjelpsteam kjempet seg fram på ødelagte veier og gjennom ustabile bygninger.

– Da vi kom fram til de første husene, så vi at de var helt kollapset. Inne i det første huset lå en mor og hennes to barn. Vi klarte å få dem ut. Barna var skadet, men i live, forteller en av de frivillige. 

Terrenget er svært ulendt, og veiene er ødelagt av jordskjelvet. Moren og barna måtte bæres på bårer frem til ambulansen, hvor de fikk behandling av et helseteam. Til slutt klarte en ambulanse å ta seg fram, og familien kunne sendes videre til regionsykehuset i Jalalabad.

Mangler allerede medisiner 

Røde Kors har sendt åtte mobile helseteam til de hardest rammede områdene i provinsene Kunar, Nangarhar og Laghman, men allerede etter to dager mangler de medisiner. 

– Vi har behandlet hundrevis av sårede. Mange av dem er barn. En åtte år gammel gutt hadde mistet faren sin og var hardt skadet. Han sa ingenting, bare stirret tomt frem for seg, forteller en av sykepleierne, da hun beskriver natten etter skjelvet. 

Diskriminering av kvinner og jenter en utfordring

De åtte mobile medisinske teamene Norges Røde Kors har på plass, jobber i de aller mest berørte områdene. En av de store utfordringene for Røde Kors i Afghanistan, er diskrimineringen av kvinner og jenter. Dette innebærer merarbeid når de mobile helseklinikkene skal settes opp. 

– Det er krevende å gi hjelp fordi vi trenger kvinnelige medarbeidere og kvinnelige støttespillere som kan gjennomføre hjelpen til kvinner og jenter. Vi må ha to klinikker i ett, fordi kvinner og jenter må få hjelp i et eget fysisk rom, mens gutter og menn får hjelp i et annet fysisk rom.

Når hjelpen ikke strekker til 

I tillegg til å få klinikkene opp og stå, er det livsviktig fremover å få delt ut mat, rent vann, hygieneartikler, medisiner og midlertidige boliger. Mange har mistet både jordene og husdyrene sine, noe som truer livsgrunnlaget også på lengre sikt.

– Akkurat nå handler alt om å redde liv, sier Røthing, og påpeker videre at de neste ukene vil bli avgjørende.  

Høsten er allerede i gang, og det er ikke lenge før vinteren setter inn. Da er det avgjørende for befolkningen at de har et sted å bo, fordi i disse områdene kan gradestokken krype ned mot 30 minusgrader vinterstid.

– Fremover begynner arbeidet med å finne tak over hodet, sikre vann og sanitærforhold og gi folk mulighet til å klare seg selv igjen, forteller Røthing. 

Et land i dyp humanitær krise 

Allerede før jordskjelvet anslo FN at halvparten av Afghanistans befolkning var i akutt behov for humanitær hjelp. Etter mange år med krig, sanksjoner og naturkatastrofer er landet presset til det ytterste. Dette jordskjelvet har definitivt ikke gjort ting bedre, men mobiliseringen av frivillige og hjelpearbeidere kan gi et lite håp til en plaget befolkning. 

For folk som Adnan, som bor i en av de rammede landsbyene, betyr hjelpen fra frivillige forskjellen mellom liv og død: 

– Mannskaper fra Røde Halvmåne kom raskt, behandlet de skadde og tok vare på de døde. Vi er takknemlige, men vi trenger fortsatt mer hjelp for å bygge opp igjen hjemmene våre. 

Små øyeblikk av håp i ruinene 

Blant ruinene i fjellene i det østlige Afghanistan er smerten synlig overalt. Samtidig er solidariteten sterk. Naboer hjelper hverandre med å grave, frivillige jobber døgnet rundt, og helsearbeidere gir alt de har. 

I den enorme tragedien finnes det også glimt av menneskelig styrke og håp. Som når en mor og hennes to barn blir reddet ut av ruinene. Eller når en liten gutt rekker frem en hånd for å ha noen å holde i.