– Det tøffeste og viktigste oppdraget jeg har vært med på

Da de første meldingene kom fra Utøya 22. juli, visste ingen hvor stort omfanget var. Utover kvelden og natten ble tragedien stadig tydeligere. Unge mennesker var drept, familier ventet desperat på svar, og et helt land var i sjokk. Midt i denne situasjonen mobiliserte Røde Kors frivillige og ansatte for å hjelpe. Femten år senere ser vi tilbake på innsatsen, erfaringene og lærdommen som fortsatt preger beredskapsarbeidet vårt i dag. 

Mens redningsarbeidet pågikk og familier ventet på svar, mobiliserte Røde Kors frivillige og ansatte fra flere distrikter. De deltok i søk og redningsarbeid, tok imot pårørende og ga støtte til menneskene som stod midt i sjokket. I dagene og ukene som fulgte, bidro lokalforeninger og distrikter over hele landet med omsorg og oppfølging av overlevende og familier. 

22. juli ble også et vendepunkt fra Røde Kors. Erfaringene fra terrorangrepet viste tydelig hvor viktig psykososial beredskap er, og la grunnlaget for et mer systematisk arbeid med å støtte mennesker i krise. 

Men hvordan opplevde de som sto midt i innsatsen disse dagene? Og hva har Røde Kors lært om psykososial beredskap de siste 15 årene?  

Det viktigste oppdraget vi har hatt 

Daverende operativ leder i Buskerud Hjelpekorps, Tommy Ødegård, ble varslet av hjelpekorpset i Ringerike og Hole den 22. juli. Så fort han skjønte omfanget av hendelsen dro han til Sundvollen. Der fikk han ansvar for å koordinere innsatsen mellom hjelpekorpsene i fylket og fra andre distrikter. I nesten tre døgn ble det foretatt søk på land og langs vann. 

– Det var en sterk opplevelse og en unntakstilstand som vi umulig kunne forberede oss godt nok på. I etterkant ser jeg at vi gjorde en skikkelig god innsats. Det førte oss også nærmere sammen, og styrket samholdet vårt, sier han. 

– Selv om det har gått 15 år kjenner jeg fortsatt på det hver gang jeg kjører forbi eller hører om Utøya.

Daværende D-rådsleder i omsorg i Oppland, Marte Eika, var med som frivillig da Røde Kors fikk i oppdrag å følge pårørende og overlevende tilbake til Utøya. 

– Det var det tøffeste og viktigste oppdraget jeg har vært med på. Dagene var uvirkelige, og jeg trengte litt tid i etterkant for å forstå hva jeg hadde vært en del av. Det er nok en opplevelse jeg aldri vil bli helt ferdig med, sier Eika. 

En innsats som satte spor 

Generalsekretær Grete Herlofson, som ledet det nasjonale arbeidet til Røde Kors fra Nasjonalkontoret i 2011, sier at Røde Kors virkelig fikk vise sin styrke som beredskapsorganisasjon i innsatsen rundt 22. juli og i tiden etterpå. 

– Våre frivillige sto i noe av det mest krevende man kan utsettes for. Både som letemannskap etter overlevende eller i møter med pårørende som enten savnet eller sørget over drepte barn eller familiemedlemmer, sier Herlofson. 

Hva lærte vi? 

Evalueringsrapporten som kom året etter forteller om rask mobilisering og respons, massiv tilstedeværelse og utholdenhet i alle ledd. Særlig Røde Kors sin bredde, med mangfold av aktiviteter og landsomfattende tilstedeværelse, ble trukket frem som en stor styrke.   

Rapporten peker på også på forbedringsområder. Flere lokalforeninger manglet beredskapsplaner, og samarbeidet på tvers kunne vært bedre.   

Det ble også understreket at Røde Kors må videreutvikle beredskapen for hele Røde Kors med felles mål, tydelige beskrivelser av roller og ansvar og tilhørende planverk. 

– Vi ble ikke handlingslammet som frivilligorganisasjon, og vi fant løsninger som var gode. Men i etterkant kan vi ikke nødvendigvis si at det var de beste løsningene, sier Trude Marie Nilsen, som jobbet som seksjonsleder i Beredskap og hjelpekorps i 2011.   

I tiden etter terrorangrepet ble det blant annet viktig å få på plass gode rutiner for oppfølging av frivillige som hadde vært i innsats, samt at kunnskapene rundt psykososial førstehjelp og støtte på nytt ble aktualisert.

Psykososial beredskap i dag 

Innsatsen rundt og etter 22. juli ble på mange måter starten på et mer systematisk arbeid med psykososial beredskap i Røde Kors. Samme år vedtok Landsstyret en større satsing på dette, og opplæring i psykososial førstehjelp ble obligatorisk for alle frivillige. 

Psykolog Helle Dølvik Brochmann i Norges Røde Kors mener vi jobber mye bedre med dette i dag. 

– Psykososial beredskap handler ikke bare om å møte opp etter en hendelse. Det handler også om å være forberedt og gjøre gode vurderinger før, under og etter en hendelse. Derfor har det blitt jobbet mye med bedre opplæring på tvers i organisasjonen, sier Brochmann.  

Psykososial beredskap handler også om å ta vare på de som hjelper andre. Ett konkret tiltak er å bruke mer tid til mentale forberedelser i forkant av en hendelse. Trygge rammer, gode vaktordninger og god ledelse er også elementært. 

– Alt henger sammen. Når både frivillige og ansatte har denne kunnskapen kan de både samarbeide bedre og være en bedre støtte for hverandre, sier Brochmann. 

 Blir bedre av å øve 

 Røde Kors mottok nylig et større beløp av Gjensidigestiftelsen til styrking av lokal beredskap. En stor del av denne summen er øremerket psykososial beredskap og satsing fremover på økt lokal responsevne. Målet er å styrke kapasitet, kompetanse og samhandling over hele landet. 

– Mye er på plass i dag, men vi kan alltid bli bedre. Vi må fortsette å styrke kompetansen blant våre frivillige og øve mer, også i samråd med andre.

 Frivilligheten er essensiell i en beredskapstruktur 

– Det som slår meg, er at frivillige tilfører noe helt grunnleggende i kriser. De skaper et menneskelig nærvær som kan være avgjørende når alt er uoversiktlig, sier spesialrådgiver Dorte Brodersen i Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) 

Brodersen trekker frem hvordan frivillige møter mennesker som står i akutt stress og gir støtte, normalitet og enkel praktisk hjelp og bidrar til trygghet når situasjonen er vanskelig. 

Hun understreker også viktigheten av gode rammer for å gjøre en trygg jobb, og viser til erfaringer fra både forskning og praksis om at frivillige fungerer best når de er en del av en tydelig beredskapsstruktur og samarbeider godt med offentlige tjenester. 

– Røde Kors står sterkt i dette arbeidet. Ved å kombinere opplæring, organisert frivillighet og operativ erfaring, kan dette styrke beredskapen når kriser rammer. 

– Frivillige gjør den beste jobben når de er trygt forankret i et system som støtter dem, både før, under og etter en hendelse.

 Når frivillige møter det utenkelige  

– Man vet aldri hvordan man reagerer før man står i det. Vi gjorde vårt beste, men hadde mindre kunnskap om psykososial støtte. I dag ville vi nok gjort mye annerledes, sier Brita Liholm , som jobbet i Nasjonal beredskap i Røde Kors da bomben gikk av i regjeringskvartalet.  

Hovedfokus for innsatsen i etterkant var støtte til pårørende og praktisk arbeid. Det ble arrangert tre turer til Utøya, hvor over 80 Røde Kors- frivillige var med som pårørendestøtte til overlevende og etterlatte.

Marte Eika var med på to turer til Utøya. Femten år senere beskriver hun disse dagene som både svært utmattende og som noe av det viktigste hun har gjort. 

– Det var både veldig intenst og veldig stille på samme tid. Det å bare være til stede og gjøre en helt absurd situasjon litt mer overkommelig. Jeg husker spesielt godt at jeg la hånden på skulderen til han jeg fulgte da jeg så at han hadde det tøft. Det var en spontan handling, men riktig der og da. Noen ganger må man tørre litt. 

Viktigheten av å være til stede 

Grete Herlofson trekker frem viktigheten av å være til stede etter en krise. 

– Leger og annet helsepersonell er avgjørende i den akutte fasen, men jeg tror mange hadde behov for omsorg og noen som kunne lytte og forstå i etterkant.

Generalsekretæren forteller om et sterkt møte med en pårørende fra Utøya flere år senere. 

– Hun sa at hun fortsatt hadde kontakt med “hennes” Røde Kors‑frivillige som orket å lytte og høre om datteren hennes i årene etterpå. Når andre har gått videre eller tenker at tiden leger alt, er frivillige medmennesker som møter folk akkurat der de er i livet, med det de trenger. Det er både unikt og vakkert. 

 Trygghet er en nøkkel 

Tommy Ødegard forteller at det ble satt i gang organisert oppfølgingsarbeid til alle som hadde vært involvert i søksarbeidet. Men det som kanskje betydde aller mest, var fellesskapet som vokste fram blant dem som hadde stått i hendelsen.  Samholdet ble sterkere, og de holdt jevnlig kontakt og støttet hverandre i tiden etterpå.  

Marte Eika mener at trygghet er nøkkelen. 

– Frivillige må føle seg trygge nok til å være til stede, og det er mer forståelse for dette i dag. Femten år etter skal vi ikke bare tenke at dette er noe vi legger bak oss. Vi må tåle å kjenne på det. Slik står vi bedre rustet når krisen rammer igjen, sier hun.

– Det spilte ingen rolle om vi kom fra Hjelpekorpset eller Omsorg. Det viktige var at Røde Kors var der. Jeg tror vi gjorde situasjonen litt lettere for mange.