Vis bildetekst
Reddet på Folgefonna
Alec Luhn (38) fra USA kjente med en gang at det gikk virkelig galt og at han var i trøbbel. Nå ønsker han å takke alle som var ute og lette etter han i sommer.
Seks dager alene i fjellet
Et fall ved Folgefonna gjorde at han ble liggende seks dager alene i fjellet. Mens klokken tikket og regnet pøste ned, lette 60 hjelpekorpsere fra Hordaland Røde Kors etter amerikaneren.
Vi møter en tungt bandasjert, men pratsom Alec Luhn på Haukeland sykehus, et par uker etter de dramatiske dagene i fjellet.
Amerikaneren er godt fjellvant og har gått både i Alaska, Colorado, California og Alpene. Likevel var det fjellene på Vestlandet som skulle gi ham sitt livs største utfordring.
Ulykken
– Jeg skulle gå Folgefonna ved Buarbreen. Planen var å gå til en DNT-hytte og bruke de hyttene underveis. Men allerede første kvelden gikk alt galt. Da jeg kom nær Buarbreen, røk sålen på skoen min, forteller Alec.
Jeg teipet den fast og ville så gjerne gå videre, noe som selvsagt var en feilvurdering. Jeg laget unnskyldninger for meg selv fordi jeg så gjerne ville gå turen og fortsatte. Så gjorde jeg flere feil – jeg gikk for høyt opp.
– Det var spektakulært der oppe, og jeg fortsatte uten å følge stien. Til slutt skled jeg på den glatte teipen, rullet nedover, traff en stein og knakk lårbeinet. Jeg skjønte med en gang at det var alvorlig, at jeg var i en stygg situasjon, forteller han.
Telefonen til Alec lå lenger oppe og var i flymodus. Han visste at ingen ville slå alarm før det var gått flere dager. Hardt skadet lå han stille i fjellet og telte dagene mens han ventet. Det som holdt han gående var vissheten om at folk lette etter han.
– Jeg er ydmyk for alle som tok fri, ofret ferie og gikk ut i regnværet for å finne meg. Hadde jeg ligget ute lenger, tror jeg ikke jeg hadde klart meg, sier Alec.
Kampen for å overleve
Da Alec startet turen var det sol og sommer, og vann ble raskt et problem. Både vannmangel og mulighet til å svelge smertestillende ble prekært.
– Etter to dager uten vann drakk jeg mitt eget urin for å holde kroppen i gang, forteller Alec.
Han hadde med sovepose, varme klær og regntøy, og det reddet ham da været slo om. Da regnet først kom, flommet det virkelig ned. Regnet ga ham endelig vann å drikke, men nå ble kulden en utfordring.
– Jeg tok teltet over meg, uten at jeg klarte å slå det opp. Jeg husker jeg så ut, tok på det og kjente at det var sludd. Heldigvis hadde jeg varme lag, regnjakke og fleece. Og en varm sovepose.
Alec krøp inn i soveposen, festet den med steiner for å hindre at den gled nedover, og brukte pusten til å varme den opp.
– Jeg klarte heller ikke skifte sokker eller ta av meg skoene, og fikk så kalde tær at jeg trolig kommer til å miste litt av tuppene. Faktisk er det frostskadene mer enn lårbeinet som har gitt problemer her på sykehuset, sier han.
Bildene som gikk verden rundt
Etter seks dager var det til slutt 330-skvadronen som fant Alec. Bildene av en rød jakke som vifter ivrig mot helikopteret gikk verden rundt. Han takker de over 60 Røde Kors-frivillige varmt, som i flere dager trosset regn og uvær for å finne ham.
– Jeg er imponert over hvordan dere gjør dette i Norge. I USA er det ofte bare frivillige. Her samarbeider profesjonelle og frivillige, og til og med militæret deltar. Det er mektig, sier han.
Vil tilbake igjen
På sykehuset ligger boken Where’s Waldo? – som kameratene har gjort om til Where’s Alec. På nattbordet ligger det også overlevelsesbøker. – Det reddet meg nok at jeg ikke overtenkte for mye, men bare fokuserte på de praktiske oppgavene jeg måtte løse, som ly, drikke og skader, sier Alec.
Til utenlandske fjellvandrere i Norge har han noen klare tips:
– Bruk UT-appen, vær forberedt på brått væromslag og lytt til lokal kunnskap. Dra innom en sportsbutikk og hør hva de anbefaler. Jeg hadde en god plan om å gå fra hytte til hytte, men fulgte ikke de vanlige rutene. Det var nok en stor feil.
Vi gir Alec en Røde Kors-kopp, og han forsikrer om at det blir en av gavene han skal ta med seg hjem til England. Ryggsekken derimot – den har nok hatt sin siste tur. Likevel har ikke de tøffe dagene i fjellet avskrekket han fra en ny norgestur.
– Jeg vil tilbake. For å besøke søsteren min som har flyttet hit, og for å takke alle de som lette etter meg. Jeg håper jeg får anledning til å møte de.
Denne saken ble først publisert i Røde Kors-magasinet (utgave 3, 2025)