Rumpeballer kan si noe om integrering

Når identitet, tilhørighet og mot møtes på Fellesverket

Du kommer fra et annet land og faller mellom to stoler. Sett dem sammen, råder Janneke.

Hun er godt oppe i årene og godt inne i kveldens tema på Fellesverket: Min identitet. Hvem er jeg? Hvem vil jeg være?

Janneke Quarles van Ufford har arbeidet i barnevernet, i rusomsorgen og i psykiatrien, og hun er pensjonert universitetslektor fra UiA, institutt for psykososial helse. Nå er hun frivillig i Røde Kors, og det passer bra til kveldens tema at hun har røtter i Nederland.

Syrisk lege

Hvordan leve med ens gamle kultur og en ny? Janneke forteller om en syrisk lege hun møtte. Han hadde vært i Norge i ti år og sammenlignet sine to kulturer med stoler han løp fram og tilbake mellom mange ganger i løpet av en dag.

Men så satte han de to stolene sammen og plasserte én rumpeball på hver, billedlig talt. Når han gjorde det, slapp han å falle mellom to stoler, fortalte den syriske legen.

Vær stolt!

I salen på Fellesverket er et flertall av de 30 ungdommene enten syrere eller ukrainere, og Janneke følger opp: - Jeg håper også dere kan sitte med en rumpeball på hver stol. Vær stolt av det landet du kommer fra, og vær stolt av det landet du er i nå.

Salen summer av arabisk, ukrainsk og norsk når ungdommene skal reflektere over sin egen identitet. På bordet foran dem ligger lapper med ord som karakteriserer et menneske, for eksempel kreativ, snill, politiker, vet ikke helt, utdanning, respekt, modig og stille. Så velger hver enkelt kursdeltaker de ordene hun eller han mener passer på seg selv.

Skrift på veggen

Når det er gjort, dirigeres ungdommene inn i et tilstøtende rom. På veggen henger tre lapper med ordene nei, ja og vet ikke. Så leses det opp påstander, og deltakerne stiller seg under lappen de mener gir riktig svar for egen del.

"Sosiale medier bestemmer hvem jeg er". Kun én modig maur stiller seg under ja-lappen, flertallet under nei. Jevnere fordeling blir det etter disse påstandene: "Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg". "Mine venner bestemmer hva jeg gjør"."Foreldre bestemmer hvem jeg er". "Det er viktig å passe inn".

Ukraina

Så er den andre av to kurskvelder om identitet over. Oleksandr Bezpiatkov (17) og Valentyn Povzun reflekterer over inntrykkene. Begge er ukrainere og står midt i møtet mellom to kulturer. I åtte måneder har Oleksandr vært i Norge, mens Valentyn kan vise til et år i fårikålens, bunadenes og skiløpingens rike.

- Jeg sitter fortsatt med hele rumpa på én stol, bekjenner Valentyn med tanke på den gripende bakende-lignelsen Janneke fortalte. Han savner vennene, språket og hele kulturen fra hjemlandet Ukraina, men angrer ikke på at han dro til Norge, for han trives her også.

Hva skal jeg gjøre videre? Det er spørsmålet Oleksandr baler med for tiden. Hva slags utdanning skal jeg ta? Hvor skal jeg bo? Med tiden håper han å kunne returnere til hjemlandet der krigen nå herjer.

På egne bein

Overgangen fra barn til voksen er de to karene også midt oppi. Før bestemte foreldrene det meste, og de hadde ansvaret for meg. Nå må jeg stå mer på egne bein. Det er utfordrende, men overkommelig, røper Oleksandr.

Valentyn: - Jeg vokste opp i en god familiekrets som påvirket meg. Da hadde jeg ikke så mange egne meninger, og jeg prøvde å være slik de ønsket. Nå er det vanskelig, men viktig å stå for egne meninger og holde på dem.

FAKTA

• Integrering: Mennesker som kommer fra et annet land, tilpasser seg kulturen i sitt nye hjemland, uten å gi slipp på sin gamle.
• Assimilering: Mennesker som kommer fra et annet land, oppgir hele sin gamle kultur for å gi plass til den nye.