Én uke, fire aksjoner og 100 hjelpekorpsere

Når folk tar på seg vesten, da ligger det mye kunnskap og kompetanse bak. Det sier Svein Ove Seim, distriktsrådsleder for hjelpekorpset i Hordaland Røde Kors.

Da den eksepsjonelt varme sommeren brått tok slutt, fikk hjelpekorpsene det travelt. I løpet av én uke har hjelpekorps deltatt i leteaksjoner i Bergsdalen, på Folgefonna og i Rembesdalen.  I tillegg var hjelpekorpset involvert i aksjonen ved Torehytten på Hardangervidda.

– Ved Torehytten kom vi aldri ordentlig i gang. Helikopteret var allerede i lufta, og det var ekstremt langt å gå. Slik er det ofte i redningsaksjoner, vi kjører parallelle løp. Helikopteret blir varslet og Røde Kors avanserer i terrenget så langt det lar seg gjøre. I Bergsdalen kom ikke helikopteret seg ned, men vi kan ikke vente på å få vite det – da har vi allerede mistet verdifull tid. Vi må starte straks alarmen går. Så om helikopteret innser at det ikke kommer frem, er vi allerede halvveis, sier Seim.

Rett kompetanse til rett oppdrag

Denne uken var 60 hjelpekorpsere i sving på Folgefonna, 10-12 i Rembesdalen, 8 ved Torehytta og 20 i Bergsdalen. Totalt har mellom 90 og 100 hjelpekorpsere deltatt i aksjonene.

– Hjelpekorpsene er en mangfoldig gruppe. De som går ute i så dårlig vær som på Folgefonna, er folk med høy kompetanse som vi stoler på når forholdene blir krevende. Noen korps har kanskje 5–10 personer du vet alltid vil klare seg.

– Flere kan gå og ta vare på seg selv, men når de nærmer seg pasienten, må de også ha overskudd til å hjelpe, kunne gå med vedkommende tilbake eller bli værende til helikopteret kommer. Det overskuddet har ikke alle når været blir skikkelig dårlig, sier Seim.

I starten av en aksjon har man bredt fokus. Men når været forverres, snevres synsfeltet og vurderingsevnen inn.

– Til slutt ser du bare deg selv og egen overlevelse. Å kjenner egne grenser er viktig for å være med – du skal være en ressurs når du kommer frem. Vi har mange som kan brukes i lettere terreng. Men de du sender til Hallingskarvet i storm er det få av, sier Seim. 

Han forteller at hvert korps har folk med spesiell interesse for sitt fagfelt. Klatregjengen består av hobbyklatrere, vannredderne er ofte padlere som er i elva hver uke og taugruppa har gjerne lignende oppgaver i jobben sin. Ikke alle klatrer, men mange synes tauarbeid er gøy.

– Uansett gruppe trener de ofte og mye. I Røde Kors har mange en aktivitet de brenner for og den blir de gode på. De som kjører scooter blir eksperter på det. De som elsker førstehjelp blir dyktige med pasienter. Når været er fint, kan man sette sammen folk med ulik kompetanse. Det er langt færre som er gode på flere områder, men det er de vi trenger i de mest krevende aksjonene. Vi må være sikker på at ingen blir en belastning i en vanskelig situasjon – det er det ikke rom for.

Hva skjer egentlig?

Fire store aksjoner på én uke har fått flere til å spørre: Hva skjer og kan vi forebygge bedre?

– Været har vært fint lenge og værskiftet denne sommeren var brutalt. Noen får ikke med seg værmeldingen eller budskapet, og ikke alle skjønner hvor stor forskjell det er mellom havnivå og 1000 høydemeter. Mange har utstyr, men feil utstyr – som bomull i stedet for ull. Når bomull blir vått i 5 grader blir det kaldt. Eller når elva har tatt broen de skulle over og det tar fem timer å gå tilbake.

Selv godt trente personer får utfordringer når været snur. Hvordan skal vi formidle til turister hva det innebærer å gå i fjellet i Norge? spør Seim.

Etter en så intens uke, har mannskapene i Røde Kors kapasitet til flere store aksjoner nå?

– Da aksjonen på Folgefonna kom, spurte vi de som hadde vært ute hva de kunne bidra med. Og selv om folk er slitne, disponerer vi mannskap der det trengs. Dette området har hatt mye nå, så da stiller folk fra hele Hordaland opp.

All honnør til de som reiser langt for å hjelpe i et område de ikke tilhører – som kjører 2–3 timer hver vei i tillegg til å være med på aksjon! Jeg håper folk ser at dette krever noe og at det er spesielle folk som gjør dette – uke etter uke.

Adrenalin og takknemlighet

Seim forteller at turister som blir reddet er glade og takknemlige. Etter hvert som energien kommer tilbake, går det opp for dem hva de har vært med på.

– Ikke alle turister vet hvordan redningstjenesten i Norge er organisert. Helikopteret kommer, men vi følger de opp også. Belgierne som ble hentet denne uken fikk overnatte i korpshuset. De var kjempetakknemlige – både for å bli hentet, få et sted å bo og hjelp med camping dagen etter. De hadde ingen planer om ny fjelltur med det første, de hadde fått oppleve Vestlandet.

Når folk er slitne, er det lite prat. Men når de får varme og mat kommer refleksjonene. Folk blir ofte overrasket over at 60 frivillige slipper alt de har og går ut i fjellet for å lete etter dem – og at de ikke må betale for det.

Fremtidens utfordringer

Med stadig mer uforutsigbart klima og flere turister, må også Røde Kors planlegge for fremtiden.

– Hele Norge, men spesielt Hordaland og Sogn og Fjordane, må tenke på hvordan vi kan løse oppgavene uten å belaste mannskapene unødvendig. Det tar tid å bygge opp høy kompetanse, og vi må beholde de vi har. Hva kan vi gjøre for å gi motivasjon? Hvilke aktiviteter gjør det spennende å være frivillig i Røde Kors? Folk shopper aktiviteter mer enn før. Vår jobb er å gi gode rammer, så de blir værende lenger.

Hva motiverer deg?

– Det er kjekt å motivere og engasjere folk. Og under aksjoner er det motiverende å se at andre løser oppgaver vi har trent dem opp til. Det er ikke bare de fem faste som gjør jobben – vi ser at Røde Kors fungerer flott med nye folk også. Det vi har bygget opp, blir videreført.

Jeg er stolt over at vi i Hordaland løser oppdragene, sier Seim. – Folk slipper det de har og reiser ut. Så får vi inn bilder som viser hvor krevende det er der ute. De som går med Røde Kors-vesten, det er spesielle folk med stor kompetanse!