- Røde Kors reddet livet mitt
Vemund Blomkvist fryktet han ikke ville overleve turen på Otta, da bena forsvant under han på isen, og han begynte å skli i full fart ned en frossen bekk. Han mener Røde Kors reddet livet hans.
En aktiv turgåer
Vemund Blomkvist er en turgåer og det er i naturen hans medisin ligger. Derfor pakker han sekken nesten hver eneste helg og drar på tur. Med travle dager som foreleser i gresk, hebraisk og Det nye testamentet på Blindern, har Vemund behov for å komme seg ut av byen i helgene. Lørdag 7. februar var det Otta som sto for tur.
- Jeg liker å komme meg ut av byen i helgene, for ellers får jeg ikke slappet av. Så klokken ti fredag kveld tok jeg bussen fra Oslo, og kom frem til Otta klokken to på natten. Da tok jeg inn på hotellet, sov godt og spiste en god frokost før jeg skulle ut på tur.
En litt lengre tur en planlagt
Vemund er ikke kjent i Otta. Likevel var det på en busstur forbi bygda tidligere, at han bestemte seg for at Otta skulle bli hans destinasjon i begynnelsen av det nye året. Målet for turen var dagsturhytta i Otta som ligger på en høyde med utsikt mot Rondane, dalstrøket og Otta sentrum. Vel framme ville førstelektoren gå litt videre. Etter flere timer, og med mørke på vei, var det på tide å snu. Han hadde to valg; følge stien tilbake, eller gå nedover en skråning og prøve å være tilbake i sentrum før det ble helt mørkt. Han valgte det siste, og det er derfor han nå føler at han har fått livet i gave. Av de frivillige i Otta Røde Kors hjelpekorps.
Dette går ikke bra
- Etter å ha gått i flere timer innover, tenker jeg at nå må jeg etter hvert komme meg tilbake til bygda før det ble mørkt. Jeg så jo hvor jeg var, og jeg så at det var kort vei ned til bygda, men det var ikke en vei som gikk dit. Det var en skråning – ganske bratt – men jeg tenkte at jeg kanskje kunne ta meg nedover der og gå litt på skrå. Det var jo trær der, og det så liksom trygt ut.
Så når jeg står oppe i den skogen og skal begynne på nedstigningen, tråkker jeg på noe jeg tror er snø – men det er is. Jeg faller rett ned på ryggen. Det verste er at dette viser seg å være begynnelsen på en frossen foss, bare store issvuller. Jeg raser nedover med en gang, uten tid til å gjøre noen ting. Jeg faller og sklir nedover, og i farten raser jeg gjennom grener som river av meg både brillene og lua. Da tenker jeg: ‘Dette går ikke bra.’ Jeg følte jeg hadde enorm fart nedover, og det var nesten som et stup.
Midt i fossen er det noen grener fra et gammelt tre som har frosset fast, som en liten kant midt i isen. Jeg braser inn i det, og der stopper jeg. Men det er langt ned videre – jeg ser rett ned mot bygda. Jeg har is på begge sider, to meter på hver side, og står som fanget på en liten øy midt i den frosne fossen, sier Blomkvist.
Nå blir jeg reddet
Vemund ringer politiet og forklarer situasjonen. Han trenger hjelp. Det er 11 minusgrader, han er litt forslått og kommer seg ikke ut av det islagte området han er fanget i.
- Et øyeblikk vurderte jeg om jeg skulle prøve å komme meg opp selv, for jeg ville jo ikke bry noen, men jeg skjønte raskt at det ville jeg aldri klart. Jeg hadde jo allerede prøvd og bare rast videre nedover. Derfor ringte jeg nødnummeret. Etter litt diskusjon fant politiet ut at det tryggeste var å sende Røde Kors, siden terrenget var farlig og et helikopter kunne blåst meg videre ned fossen.
Da jeg visste at Røde Kors var på vei, ble jeg rolig. Jeg sto på det lille stedet i fossen og så utover dalen og tenkte: ‘Nå blir jeg reddet.’ Etter hvert ble det mørkt, og så hørte jeg stemmer langt over meg. Jeg trodde de skulle komme nedenfra, men de hadde kjørt inn med snøscooter og kommet ovenfra der jeg hadde falt. Da jeg hørte stemmene og så lysene i mørket, kjente jeg en enorm lettelse. Det var en helt utrolig følelse å vite at noen kom for å hjelpe meg, forteller Vemund.
En av de fire frivillige firer seg ned til Vemund, og får han trygt tilbake på flat mark. Deretter går de et stykke til snøscooterne, før de kommer til bilene sine og frakter Vemund trygt til lokalene til Otta Røde Kors, som naboen til hotellet Vemund bor på.
Aldri en tur utenfor oppmerkede stier igjen
Vemund kunne ikke vært mer takknemlig. Han håper bare han har klart å utrykke takknemligheten sin nok. Selv om han var uheldig, så hadde han også flaks som kom fra uhellet med livet i behold. Nå har han gitt seg selv et løfte han skal holde livet ut.
- Jeg har lovet meg selv at fra nå av skal jeg alltid skal holde meg på oppmerkede stier, ha full-ladet mobil og godt ulltøy på tur, avslutter Vemund Blomkvist.
En solid innsats i kjent område
Per Ivar Josten har vært med i Otta Røde Kors hjelpekorps i 26 år. Han sto hjemme på kjøkkenet med samboeren og forberedte en god middag til lørdagskvelden da alarmen gikk. Som mange andre frivillige i hjelpekorpset er han beredt. Klærne er klare, utstyret på depoet er klart og de var raskt på plass med fire mann som dro ut for å redde Vemund.
- Jeg er relativt lokalkjent i området, og vi fant han ganske raskt. Han var kald på hendene, og litt forslått som han sier selv, men elles i god form. På veien tilbake på snøscooteren fortalte jeg han litt historie fra stedene vi passerte, og det virket som kan satte pris på å få noe annet å tenke på. Det er også veldig hyggelig at han er så takknemlig. Det ikke alltid vi hører noe fra de vi har reddet, så det er veldig hyggelig at Vemund er så takknemlig, sier Per Ivar Josten.
