Født frivillig

(Saken publiseres med tillatelse fra Pensjonisten/Pensjonistforbundet)

Da vi kjørte opp bakken til det røde huset på et gammelt tun i Hobøl, hadde vi akkurat passert en av Norges middelalderkirker. Det er lett å forestille seg at Pernille har dype røtter her i Indre Østfold. Hun trives like godt som de svære bringebærkrattene på eiendommen.

Sannheten er at hun er født i Sør-Afrika, vokst opp på Slemdal i Oslo og har studert økonomi i Arizona. Den internasjonale bakgrunnen har hun også hatt glede av i Røde Kors. Hun kan snakke med alle, og vet mye om kulturforskjeller - også at de handler om mye mer enn etnisitet.

Gammel husmannsplass

Vi blir invitert inn gjennom det trivelige kjøkkenet og inn til husets mest brukte rom med plass til både langbord og sofakrok.

– Her har vi bodd siden 1988. Vi ville bo på landet, men ikke for langt fra Oslo. Låven er 350 år gammel og den eldste delen av huset vårt er 200 år. Opprinnelig var dette en husmannsplass, den siste i Norge og eid av Kirken, forteller hun.

«Vi» er den opprinnelig danske mannen Nils, og etter hvert fire barn.

Huset er bygd ut, og Pernille driver hunde- og kattepensjonat på eiendommen. Der er det i dag flere ansatte, takket være faste avtaler med Politiet og Mattilsynet i tillegg til private kunder, og hun kan bruke mesteparten av arbeidskapasiteten sin på det frivillige arbeidet, mest i Røde Kors, men ikke bare der. Det er ingenting å utsette på engasjement og energinivå verken hos henne eller mannen.

Han jobber utenfor hjemmet, og driver som birøkter på fritiden. De tallrike bringebærblomstene bidrar til nydelig, lysegul honning.

– Vi har kjent hverandre hele livet, helt siden årene i Sør-Afrika. Fedrene våre var ingeniører som konstruerte og bygde havneanlegg der. Vi var venner i hele oppveksten, og ble etter hvert forelsket i hverandre, sier hun, som om det var en helt alminnelig historie. Veldig mye ved Pernilles liv er litt utenom det vanlige.

Ansvar for mye

I dag sitter hun i landsstyret i Røde Kors, med tittelen Landsrådsleder Røde Kors Omsorg, også det er på frivillig basis. Ansvarsområdet tilbyr mer enn 30 ulike aktiviteter og rommer blant mye annet ferieleirer for barn, visitortjenesten og språkkaféer, områder der mange eldre gjør en frivillig innsats.

– Jeg lærer mye av å sitte i landsstyret, som jeg har gjort i to perioder nå, men jeg trives aller best med å bidra i aktiviteter ute blant folk, forteller hun, og legger til at hun takker for seg i landsstyret i november.

Fra da av blir det «bare» lokal jobbing i tillegg til å holde kurs og foredrag. Erfaringen og kunnskapene til Pernille har stor verdi for andre, og kommer mange med behov for humanitær hjelp til gode. Flyktningmottaket i Hobøl er ett av stedene hun har engasjert seg mye i.

Det psykososiale

– Det er så mye ved et flyktningmottak som ikke dekkes av den offentlige innsatsen, og vi har blitt mer og mer opptatt av det psykososiale. Vi oppdaget at mange av de ukrainske flyktningene som kom hadde en kreftdiagnose. De får behandling, men hvem støtter dem og familien deres utover det rent medisinske? Det forsøker vi å gjøre. Vi kan for eksempel ta med barna til Tusenfryd og ellers være medmennesker i en tøff hverdag. De lever i konstant frykt for hvordan det går med familie og venner hjemme, samtidig som de skal ha et liv her og ta seg av barn.

Innsatsen for flyktninger gir Pernille mye å tenke på. Hun kommer tett på utfordringene. På norskkursene til myndighetene er det svært sammensatte elevgrupper:

– Tenk deg en analfabet fra Somalia og en professor fra Ukraina som får norskundervisning sammen!

Mange ukrainere imponerer henne, både blant dem som kommer hit, og ikke minst de som blir i hjemlandet og jobber for Røde Kors:

– Vi har lenge hatt en god relasjon til Røde Kors i Ukraina, og nå vokser organisasjonen voldsomt der. Det er utrolig hva de får til. De hjelper blant annet eldre der hjemmetjenesten og sykehjem ikke lenger fungerer. De er veldig flinke, slår hun fast, og legger til et viktig prinsipp:

– Røde Kors tar ikke stilling politisk. Vi samarbeider selvsagt også med Røde Kors i Russland.

Kaos og kjæledyr

Det er mange områder der Røde Kors’ frivillige gjør en stor forskjell for mange.

– Vi skal avdekke, hindre og lindre. Vi har ikke alltid vært så flinke til å avdekke. Det jobber vi med. Vi skal avdekke og varsle når noe ikke fungerer, som da de ukrainske flyktningene som kom til Nasjonalt ankomstsenter i Råde i fjor opplevde kaotiske tilstander fordi kapasiteten var for lav. Og mange ble overrasket over at de hadde med seg kjæledyrene sine. UDIs folk sammenliknet med syriske flyktninger, men de har jo ikke kjæredyr. Det er klart at ukrainerne ikke kunne reise fra dyrene sine. Tenk deg selv! Ville du etterlatt hunden din i en krigssone?

Da vi var på besøk i august fikk vi gleden av å hilse på toåringen Nala, Pernilles firbente «barnebarn» som hadde midlertidig opphold på tunet. I tillegg har hun tre barnebarn, to av dem bor for tiden i Australia. Det er like naturlig for barna hennes som det var for henne å reise ut i verden. Julen i fjor tilbrakte Pernille, mannen og de to yngste barna i Argentina, for der har Nils noe slekt.

Senere i august skulle de komme på gjenvisitt, og derfor var en bok om Argentina naturlig lesestoff for Pernille.

– Jeg følger med på nyheter, men ser ikke så mye på TV. Jeg leser en del, ofte fag-, fakta eller historiebøker knyttet til aktuelle temaer. Jeg har også begynt å lese om hvordan klimaendringene kommer til å påvirke arbeidet vårt i Røde Kors.

Viktig samspill

Pernille synes det er morsomt å bidra til godt samspill mellom mennesker. Det er noe hun har glede av både i Røde Kors-sammenheng og på jobben med hunde- og kattepensjonatet.

– Vi får gjort mer når vi mennesker har et godt samspill, når vi er på vårt beste. Usikkerhet kan gjøre at folk ikke yter så godt. Vi må få folk til å slappe av. Jeg opplever det også med kundene her. Mange er redde for å forlate dyret sitt, og noen blir ufine mot de unge menneskene som jobber her. Det er min jobb å lære mine ansatte at det ikke handler om dem, men om andres usikkerhet. Noen blir lei seg, andre kjefter, og det må de som jobber her lære å håndtere. Nå har jeg faktisk to her som er barn av tidligere ansatte, forteller hun, og legger til at hun også har mange faste kunder.

Lang historie

Det eldste minnet Pernille har fra Røde Kors er at hun var med bestemor på oppdrag som pasientvenn da hun var fire år, men medlemskap i Røde Kors fikk hun allerede i dåpsgave.

– Moren min var svært aktiv i Røde Kors, og jobbet blant annet mye med barn som hadde ulike utviklingshemminger. Vi som har det så godt, Pernille, vi må hjelpe andre», fikk jeg tidlig høre. Mor og de andre kvinnene som jobbet frivillig for Røde Kors gikk med røde lakksko. Å få sånne sko var en stor motivasjon for meg, og da jeg var sju år fikk jeg mitt første par. Jeg har dem ikke lenger, men jeg har mange røde sko, og jeg er glad i rødt. Det første bevisste valget jeg tok, var at jeg som ungdom meldte meg inn i Hjelpekorpset.

Videregående for unge Pernille Backer var Oslo Handelsgymnasium, som var kjent for dyktige lærere, en formell tone og disiplin. Overgangen fra barne- og ungdomsårene på Steinerskolen var stor:

– Jeg likte meg begge steder, kommenterer hun.

Etter økonomistudier i USA, jobbet Pernille mye, og hadde godt over 200 reisedager i året. Så ble hun gravid med sitt første barn og måtte tenke nytt: Hobøl og et trygt oppvekstmiljø. Det har hun ikke sluttet med, tenke nytt altså. Hun var med på å starte besøksvenn med hundetjenesten i Norge, og for ikke lenge siden dro hun i gang våketjenesten.

– Ingen skal dø alene, men mange gjør det. Vi i Røde Kors skal ikke påta oss offentlige oppgaver, men dette er et område der det offentlige kommer til kort. Det er for få på vakt på sykehjemmene til at de kan garantere at ingen dør alene. Jeg tar selv vakter, og det fine med en slik innsats er måten vi organisere det på. Du kan melde deg, og når det er en aktuell situasjon, blir du kontaktet og kan svare ja eller nei til å sitte fire timer hos en døende som ikke har pårørende i nærheten.

Rekruttering

Hun innrømmer at de kan bli flinkere til å være aktivt på jakt etter nye frivillige. For selv om det er totalt 5000 frivillige som gjør en viktig innsats i Røde Kors, er det behov for flere.

– Du trenger ikke bli spist opp av dette arbeidet. Bare noen timer en dag i uka, eller annenhver uke betyr mye.

Hun og mannen er engasjert frivillig i nærmiljøet også. Det var naturlig mens barna vokste opp, og de har ikke sluttet helt. Blant annet er hun styreleder i den lokale frivillighetssentralen.

– Felleskapet er viktig. Det gir meg energi, sier Pernille.

Det skal mange være glade for.