Tre blomster på en grav

- Oi, jeg er ikke helt ferdig med hun her, jeg.

Øynene til Elin sveller opp idet hun går inn på gravplassen. Hun puster rolig inn for å samle følelsene sine. Det ligger vinter i lufta og verden er grå og kald. To nye graver. To liv er nettopp over. Den første graven er så dekket av blomster, blomsterkranser og siste hilsener at det flyter ut over mot de omkringliggende gravsteinene. På den andre graven er jorda synlig. Det ser ut som et arr i den frosne bakken.

Elin er her for den andre. Hun er her for et liv som har vært en del av hennes de siste fire og et halvt årene. Hun er her for et menneske som har krøpet godt innunder huden siden hun ble besøksvenn i Røde Kors. Hun er her for en person som ikke har mange andre.

Begynnelsen

Det hele begynte for 4,5 år siden da Elin meldte seg som frivillig med et ønske om å bli besøksvenn. Det tok litt tid før hun ble kontaktet og enda litt tid før hun ble koblet med en besøksvert, men en dag fikk hun et navn, adresse og fødselsdag på en person. Hun fikk vite at besøksverten hadde tre barn, var enke og at de to ikke bodde så langt unna hverandre.

- Jeg var så spent da jeg sto utenfor døra hennes for første gang med en rosebukett. Senere, da vi var blitt litt bedre kjent, sa hun til meg at hun likte blikket mitt og at hun allerede i døra første gang visste at det var en god kjemi mellom oss.

De to var nysgjerrige på hverandre. De møttes en gang i uka og pratet masse om politikk siden TV alltid sto på med nyheter i stua. Begge syns det var gøy å ta opp samfunnsaktuelle tema. De dro på turer sammen og spiste boller mens de trakk inn den friske luften. Av og til dro de ut for å spise middag sammen eller så satt de på verandaen i hagen til besøksverten og så på at årstidene endret seg. Sakte, men sikkert ble de bedre kjent. 

Årene gikk og helsa til besøksverten ble dårligere. Sykdommen kom liksom litt snikene på. Hun ble sykere og sykere. En dag var helsa blitt så dårlig at hun måtte flytte på sykehjem. Elin fortsatte sine besøk, oftere enn tidligere. Det var ikke mange andre som stilte opp. Hun var ganske alene.

- I en periode var hun apatisk. Hun likte seg ikke på sykehjemmet, men skjønte etter hvert at hun måtte være der. Det hjalp meg at jeg hadde en visshet om at jeg betød noe for henne og at om det ikke hadde vært for meg, så ville det vært mye verre.

Folk spurte ofte Elin hvordan hun orket å fortsette å gå til besøksverten sin når det bare var sykdom og elendighet, men Elin kunne ikke se noen annen mulighet.

- Jeg hadde vært der så lenge allerede og jeg følte jeg måtte følge henne hele veien. Jeg ville ikke gi henne opp.

I oktober ble besøksverten skikkelig elendig. Hun lå bare i senga. Da Elin skulle på ferie sa de farvel. «Jeg tror ikke jeg er her når du er tilbake,» sa hun.

- Men det var hun.

Hun fikk mye morfin og sov masse. Elin var på sykehjemmet tre ganger i uka og de få gangene hun var våken satt de og pratet. Mye om døden. Hun hadde forsonet seg med tanken. Da Elin skulle reise bort en helg sa besøksverten igjen farvel.

- Jeg sa til henne at; du har lurt meg før, og så ga henne en klem før jeg dro. Da jeg kom til sykehjemmet mandagen etter var rommet hennes tomt. Hun hadde dødd på lørdagen.

Elin sendte en melding til ett av barna og sa at hun gjerne ville komme i begravelsen. Under begravelsen snakker presten om psykiske problemer i talen sin og hvor vanskelig dette har vært for familien. Så sier han noe som setter Elin helt ut. Han takker Elin fra Røde Kors for alle besøkene.

Elin svelger hardt og peker mot hjertet sitt. Det blir stille litt før hun endelig klarer å si noe igjen.

- Jeg ble helt satt ut. Jeg tenker at familien har skjønt at jeg har hatt verdi. Jeg vet ikke hva som har skjedd i livet hennes, men disse ordene gjorde meg veldig ydmyk.

Slutten

Tilbake på gravplassen tenner Elin en gravlykt. Blikket hennes veksler mellom den overfylte graven noen rader bortenfor og de stakkars tre blomsterkvastene på graven til besøksverten. Én siste hilsen fra Elin i Røde Kors, én siste hilsen fra et nabopar og en blomsterbukett uten navn eller tekst. Dette er de som husker henne. Dette er inntrykket besøksverten har etterlatt seg i verden.

- Jeg må fordøye dette litt, kjenner jeg. Jeg vet det er mange som står i kø og venter på en besøksvenn, men jeg kan ikke gå rett på noe nytt nå. Jeg må bli ferdig med henne og avslutte dette kapittelet. Hun har gitt meg så mye og jeg ville aldri ha unnvært denne opplevelsen.

Elin sender en melding til ett av barna. «Jeg har tent et lys hos moren din,» skriver hun. Hun vil ikke at de skal lure på hvem som har vært der. Så kikker hun seg tilbake over skulderen på arret i landskapet, før hun setter seg i bilen og kjører hjem.

På tross av tøffe perioder med sykdom og tunge perioder, er ikke Elin i tvil om at det har vært verdt innsatsen. Uavhengig av det vanskelige, sitter hun igjen med et vennskap, gode samtaler og en relasjon hun ikke glemmer med det første.  

- Hun har gitt meg så mye og jeg er glad for at jeg sto løpet ut.