I et komplisert forhold

Du inviterte meg på en date høsten 2015, jeg hadde hørt så mye fint om deg, men kjente deg ikke og hadde aldri møtt deg personlig. I avisen skrev du at du så gjerne ville bli kjent med meg. Vi avtalte å møtes i Skien sentrum hjemme hos storebroren din, Telemark Røde Kors. Du hadde invitert mange flere dit også, men jeg følte vi to hadde blikkontakt og at det var noe spesielt mellom oss fra første stund. Du presenterte deg selv på en sjarmerende måte, du var selvsikker, målrettet, hjertevarm og engasjert når du snakket til meg. Jeg likte verdiene dine og jeg likte at du så meg. Jeg gikk hjem den kvelden og tenkte på deg og lurte veldig på hva slags inntrykk du hadde fått av meg og om du kom til å ta kontakt med meg igjen.

Ukene gikk uten at jeg hørte noe og jeg tenkte at du kan kanskje lekte litt kostbar eller at du hadde møtt ei som var mer interessant enn meg. Endelig ringte du, jeg synes det hadde gått litt vel lang tid og var litt sår. Jeg sa at jeg hadde møtt andre i mellomtiden, både Norsk Folkehjelp og Human Etisk forbund. Jeg sa rett ut til deg at jeg ville føle meg viktig i en relasjon og at jeg følte du hadde sviktet meg etter første møte. Du ville ha en ny sjanse, du ville ikke miste meg sa du, det falt jeg for.

Jeg ble aldri lei av å være sammen med deg, for sammen med deg følte jeg meg trygg, glad og viktig.

Vi møttes igjen, du var så nysgjerrig på meg. Jeg husker at jeg tenkte at her er en som virkelig vil ha meg i livet sitt. Du spurte meg rett ut hvorfor jeg hadde falt for deg og hva jeg hadde å tilby i en relasjon med deg. Jeg synes det var en veldig direkte tilnærmelse, men jeg ble sjarmert av det. Det viste seg at vi var ganske like vi to, vi engasjerte oss i de samme tingene og hadde lyst til å gjøre en forskjell, sammen.

Du introduserte meg for vennene dine, noen av dem hadde du kjent lenge, nesten fra du ble født, andre hadde du nettopp truffet. Du likte alle sammen sa du, for de var så forskjellige og hadde så mye spennende og lærerikt å bidra med i livet ditt. Vi møttes mer og mer, noen ganger sammen med de andre, noen ganger bare vi to. Vi dro på kurs, turer, møter og samlinger i inn- og utland. Jeg ble aldri lei av å være sammen med deg, for sammen med deg følte jeg meg trygg, glad og viktig.

Vi følte en sterk tilknytning til hverandre, du og jeg. Årene gikk og forholdet vårt utviklet seg, du ville at vi skulle forplikte oss mer, gjøre forholdet vårt offentlig. Du ville at jeg skulle ha hovedansvaret for deg, det synes jeg var en altfor stor oppgave å kreve av meg, men du insisterte på at det var meg du ville ha. Du hadde snakket med vennene dine også og de var visst enige. Jeg brukte litt tid, men så sa jeg JA i februar 2020. Siden den tid har du og jeg stått sammen i en pandemi, en flyktningkrise og økonomiske utfordringer i samfunnet rundt oss. Vi har håndtert små og store utfordringer hjemme hos oss selv også, vi har diskutert litt, kranglet litt og grått litt. Vi har gått i terapi og tatt kurs sammen som kan hjelpe oss videre, det har hjulpet og knyttet oss enda tettere sammen. Vi har lært av hverandre også, du og jeg.

Vi har ledd mye og kost oss sammen med fine venner med store hjerter som gjør viktige ting og bidrar til at mennesker rundt vennekretsen vår får et bedre liv. Et åtte år gammelt forhold setter dype stor, du kommer alltid til å bety mye for meg. Jeg er veldig glad i deg fordi om du skaper bekymringsrynker og en altfor tidlig antydning til grå hår i min tidligere så blonde manke. Jeg vet hva du betyr for meg og veldig mange andre og jeg skal sørge for at du får det godt videre i livet ditt.

Din Eirin.