Nyttårshilsen til hjelpekorpsene

Kjære alle frivillige i Telemark Røde Kors Hjelpekorps

Når vi nå går inn i et nytt år, har jeg igjen lyst til å si takk, skikkelig takk, til hver eneste én av dere. Dere har stilt opp på aksjoner, vakter, øvelser, kurs, dugnader og beredskap. Dere har reist ut når telefonen ringer, ofte på tidspunkt der resten av samfunnet har slått av lyset og funnet dyna. Den typen vilje og utholdenhet er ikke “vanlig” – det er beredskap i praksis, og det redder liv.

Telemark har 14 hjelpekorps, og en av våre mange styrker vår ligger nettopp i bredden. folk med forskjellig bakgrunn, ulik erfaring, ulike roller og tempo – men med samme kompass når det gjelder å hjelpe.

Mennesker i sårbare situasjoner

Noe av det viktigste å ta med seg inn i 2026, er hvordan oppdragsbildet utvikler seg. På landsbasis viser Hovedredningssentralen at landrelaterte redningsaksjoner over tid har økt kraftig (67 % økning siste 10 år), og i 2024 var de tre største kategoriene på land ambulanseoppdrag/legebil, søk etter savnet person og assistanse person.

Den siste kategorien – “assistanse person” – har vært i jevn økning de siste årene, og økte også fra 2023 til 2024.
I praksis betyr det at stadig mer av arbeidet vårt handler om mennesker som ikke bare er “skadet i terreng”, men som kan være utmattet, desorientert, nedkjølt, redd, eller på andre måter i en vanskelig og sårbar situasjon. Det stiller høye krav til dere faglig, menneskelig, og ikke minst på samhandling og trygg ivaretakelse – både av den dere hjelper og av mannskapet.

Samtidig ser vi at redningstjenesten også i økende grad støtter helsevesenet; HRS beskriver høyt nivå på helserelaterte oppdrag og økt bruk av redningshelikopter til støtte for helsetjenesten de siste årene.

Trygg beredskap

I Telemark har vi også stått i krevende prinsipielle vurderinger om egensikkerhet og forsvarlighet – blant annet knyttet til kjentmannskap og mulighet til å trene i områdene vi faktisk kan bli sendt inn i. Det er helt i kjernen av beredskapsfaget. Vi skal redde liv, ja – men vi skal også gjøre det på en måte som gjør at vi kan stå rakrygget etterpå, både faglig og etisk.

Takk til de som “står i skyggene” Og nok en gang - en egen takk til familiene og de nærmeste.

Frivillighet er ofte den fineste egoismen som finnes – man gjør noe man brenner for – men den har en bakside - noen hjemme tar en større del av byrden når planene ryker og alarmen går. Så: takk for tålmodighet, forståelse, fleksibilitet – og for at dere deler menneskene deres med beredskapen. Jeg erkjenner at innlegget har et smalt nedslagsfelt, så da vil jeg minne om at det hviler et lite ansvar også hos hver enkelt – om å gi en takk til de som blir sittende igjen når telefonen ringer.

Litt personlig – og veldig felles

Jeg tok over stafettpinnen som distriktsrådsleder etter at Telemark i flere år har blitt ledet trygt og stødig, og jeg kjenner på både stolthet og ansvar over å få representere dette miljøet. Ambisjonen min er enkel å si, men komplisert og ullen å levere på. «styrke samarbeidet mellom korpsene, bygge stolthet, og gjøre hverandre bedre – i praksis, ikke bare i fine ord»

Når vi går inn i 2026, håper jeg vi klarer å holde to tanker i hodet samtidig:

• Vi skal være skarpe på operativ kvalitet, kompetanse og metoder.
• Vi skal også være varme nok til å forstå at mange av dem vi møter ikke bare er “pasient” eller “savnede”, men mennesker i liv som akkurat nå er litt for tunge å bære alene.

Tusen takk for 2025. For innsats. For tålmodighet. For å stille opp. For å være rolige når andre er redde. For å være profesjonelle når situasjonen er kaotisk. Jeg er stolt av å få være en del av dette fellesskapet – og jeg er stolt av å få lede det videre.

Det har vært en bratt læringskurve (på den gode måten) – og jeg har ment det jeg sa tidlig: Jeg har lyst til å besøke, lytte, bli kjent med folk, og bidra til enda sterkere samarbeid mellom korpsene slik at vi bygger både kvalitet og stolthet sammen.

Jeg har også merket hvor mye lederskap i frivilligheten handler om å stå i spennet mellom to ting samtidig:

• å være handlekraftig når det trengs
• og å være tålmodig nok til å få med seg hele laget – også de som “bare er med”, de nye, de som ikke roper høyest

Det siste der er noe av det fineste med Telemark: vi har et miljø der frivillighet rommer mange nivåer – og dette er med på å gjøre oss mer robuste.

Jeg ønsker dere og deres nærmeste et trygt, godt og meningsfylt nytt år.

Vennlig hilsen
Pål Christian Frømyr
Distriktsrådsleder Hjelpekorps, Telemark Røde Kors