Vis bildetekst
Fra F16 til flyktning
Én negativ kommentar i en samtale mellom kollegaer var det som skulle til for å snu opp ned på livet til «Mahmoud». Han som alltid fulgte alle regler, var plutselig blitt en forbryter.
Ved kjøkkenbenken på Fellesverket Henrys hus i Porsgrunn står en mann med rolige og konsentrerte bevegelser. Han gjør klar maten som skal serveres til ungdommene denne dagen. De fleste kjenner han som han som alltid sier ja til en runde bordtennis med ungdommene, som tolker og som skaper broer mellom mennesker og kulturer. Han som alltid løfter andres humør til det bedre. Han som alltid sier ja. Få vet at de hendene som akkurat nå lager mat, egentlig mekket på militærfly. At bak smilet og optimismen, så ligger bekymringene og frykten for fremtiden, for familien og for landet og ulmer.
Forbryteren
Hjemlandet til «Mahmoud» endret seg over natten med et kuppforsøk som mange, inkludert «Mahmoud», mistenkte var et skuespill. Etter den natten ble alt annerledes. Folk ble arrestert. Jobber forsvant. Mistenksomheten i samfunnet vokste.
En dag satt «Mahmoud» og noen kollegaer og pratet i lunsjen. «Mahmoud» sa det mange tenkte: at ledelsen i landet var korrupt. Noen fortalte det videre. Det var nok. Politiet kom hjem til ham klokken sju om morgenen. De banket på døren, filmet arrestasjonen og tok ham med.
- De sa ingenting om hvorfor. De bare ba meg fortelle hva jeg hadde gjort, men jeg hadde jo ikke gjort noe, sier han og sukker.
Han satt fengslet i omtrent to år. Da besluttet retten å løslate ham.
- Jeg var fri, men jeg var likevel alltid litt redd.
Etter fem år i frihet, ble saken hans plutselig gjenåpnet. En høyesterettsdommer signerte en ny dom. Han måtte tilbake i fengsel. På bare noen dager ble livet han hadde bygd opp igjen snudd på hodet nok en gang. «Mahmoud» måtte selge bilen og reise fra familien. Han var plutselig blitt en flyktning.
Om jeg faller tusen ganger, skal jeg reise meg igjen tusen og én gang.
Den kjempende
I hjemlandet var han den som fulgte reglene, betalte skatt, aldri gikk på rødt, jobbet hardt. Han var aldri politisk aktiv. Han var lojal, pliktoppfyllende, regelstyrt og bundet av en moralsk forpliktelse til landet sitt. Likevel ble han tidlig en morgen hentet av politiet og ført bort - uten forklaring. Han mistet livet sitt, familien sin, landet sitt og vennene sine.
I to år har livet til «Mahmoud» vært pakket i kofferter. Han har flyttet fra mottak til mottak, fra rom til rom, seng til seng. Først Råde. Så Porsgrunn. Så et par steder i Skien. Nå bor han i en leilighet med fem andre menn på et sted der det kun går én buss om dagen. De seks mennene deler to soverom. Han savner datteren sin. Hun er ti år. Han har til nå mistet fire av hennes ti leveår – to til fengsel, to til asyl-venting, og flere vil komme før han eventuelt får familiegjenforening.
- Asylsøkere mister så mye tid. Jeg kaster bort tiden min, sier han.
Hver dag snakker han med datteren på telefon. De spiller sjakk eller battleship. Han sier god natt til henne og god morgen hver dag, men de får ikke delt hverdagen sammen.
- Jeg vil ikke være en far som aldri er der. Min far jobbet hele tiden. Jeg så ham ikke. Jeg vil ikke det samme for henne, sier han.
Derfor venter han - på svar, på opphold, på livet.
Den håpefulle
I mellomtiden jobber han med det nye språket. Han har meldt seg som frivillig på Henrys hus og han får nettverk. Han hjelper til og lærer masse om norsk kultur. Han elsker det. Han får være nyttig igjen.
- Mennesker trenger ikke bare mat og søvn. De trenger å føle seg nyttige.
Han sier det uten bitterhet. Uten å klage, men med en stemme som er full av takknemmelighet for dem som har tatt ham imot her.
- Om jeg hadde visst det jeg nå vet og reist tilbake til før kommentaren i lunsjen, så ville jeg fortsatt sagt det samme. Jeg gjorde ingenting galt.
Det er lett å se på «Mahmoud» som en mann som venter, men egentlig er han en mann som handler. Han er ingeniør, frivillig og far. Han er én av mange flyktninger som ikke bare søker trygghet, men som aktivt ønsker å bidra – med kompetanse, arbeidskraft, omsorg og fellesskap. Han er en ressurs Norge allerede nyter godt av, lenge før han får opphold.
- Om jeg faller tusen ganger, skal jeg reise meg igjen tusen og én gang.
Om fem år håper han å jobbe som maskiningeniør i Norge. Eller kanskje aller helst i et fritt hjemland, men dit er det fortsatt en lang vei. Nå først håper han å få opphold og få datteren sin hit.
- Hvis vi ser på den samme himmelen, finnes det en løsning på alt.
Han sier det stille, men i stemmen hans ligger en styrke som bare de som har båret på det umulige, kjenner igjen.
Røde Kors bekymret for beboere på mottak
- Behandlingen av mange asylsøknader står på vent, uten tydelig informasjon om veien videre. Mange har nå ventet to år.
- Våre frivillige rapporterer om økende uro, håpløshet, søvnvansker, nedstemthet og isolasjon.
- Beboere i mottak ønsker å bidra gjennom arbeid, utdanning eller frivillighet, men har få reelle muligheter. Fellesverkene i Grenland har åpnet for frivillig arbeid for asylsøkere for å sørge for aktivisering. Vi erfarer at deres innsats som frivillige betyr mye for oss. De bidrar med engasjement, erfaringer og perspektiver som beriker fellesskapet og gjør organisasjonen vår bedre.
- Mange mottak ligger langt fra sentrum og aktiviteter. Som et eksempel ligger mottaket i Nome 5 km unna Ulefoss sentrum.
- Det meldes om selvskading, selvmordstanker og sosial tilbaketrekning blant beboerne. I tillegg fører trangboddhet og frustrasjoner til økte spenninger mellom ulike grupper. Særlig LHBTIQ+‑personer føler seg utrygge.
- Frivillige opplever å ikke kunne gi nødvendig hjelp, særlig innen psykisk helse.