Solferinoreiser avsluttes

Gisle Kavli sitter akkurat nå godt og varmt i godstolen foran peisen i huset på Ulefoss. I over 20 år har han reist frem og tilbake til Italia og Sveits for å formidle historien til Røde Kors.

Jordene som i 1859 var dekket av blodet til rundt 30 000 soldater, beinkirken som er smykket med skjelettene fra de falne soldatene, gatene i Castiglione der Henry Dunant gikk med det første frivillige hjelpekorpset og museet som forteller Røde Kors sin historie. Gisle har fulgt disse fotsporene i over 20 år. Initiativtakeren til Solferinoreiser håper avslutningen likevel blir en slags begynnelse.

– Solferino vil alltid være der. Jeg håper at frivillige, tillitsvalgte og ansatte vil fortsette å reise dit. Historien tar ikke slutt selv om vi nå ikke lenger kan drive aktiviteten videre, sier Gisle.

I alt har Solferinoreiser gjennomført 101 turer til Solferino. Ole Jørgen Krohn-Nydal, Eli Ducros, Henry Skevik og Gisle Kavli har vært de mest brukte guidene på turene til Solferino og 1670 deltakere har iløpet av disse årene blitt med i Dunants fotspor.

Solferino er mer enn et geografisk sted. Det er et symbol.

Ble grepet av historien

I begynnelsen av 2003 besøkte Gisle Solferino for første gang. Gjennom bekjentskap med den italienske Røde Kors-familien Persichella, reiser med forfatter og dramatiker Morten Jorstad og tidligere generalsekretær i Røde Kors, Jonas Gahr Støre, begynte tanken om å skape noe større å vokse fram.

– Jeg ble fanget av organisasjonens historie, av mandatet vårt og av mennesket Henry Dunant. Dunant var forretningsmannen i lys tropedress som stoppet opp og hjalp. Hva får et menneske til å gå fra ikke-handling til handling? For meg er, og har dette alltid vært, kjernen i Røde Kors sin gjerning, sier han.

Et uttrykk har fulgt ham siden: «Man må bli grepet for å begripe.»

Mer enn en studietur

– Røde Kors er handlingens organisasjon, men handlingen må bygge på kunnskap og holdninger.

Solferinoreiser ble etablert som tiltak under prosjektet «Holdning og handling», ikke som en premie eller påskjønnelse for ivrige medlemmer, frivillige eller ansatte. Det er derfor han beskriver reisene som en måte å styrke forståelsen av hvorfor Røde Kors finnes.

– Å vandre i Henry Dunants fotspor på slagmarken i Solferino er ikke åndelig luksus. Røde Kors er en organisasjon og humanitær bevegelse der kunnskap, holdning og handling er kjedet sammen. Reisen styrker fundamentet og forståelsen for Røde Kors sin humanitære innsats.

Målet med aktiviteten har alltid vært å koble organisasjonens historie til dagens humanitære arbeid.

– Vi snakker mye om fysisk beredskap. Men vi må også være opptatt av mental beredskap. Hva er refleksen vår når krisen rammer? Hvordan bevarer vi humaniteten når verden rakner?

Kom hjem som Røde Kors

Gjennom årene har Gisle opplevd mange sterke tilbakemeldinger fra deltakere. Én av dem husker han spesielt godt.

– Henry Skevik fikk kanskje den fineste tilbakemeldingen etter en tur med en gruppe fra Tolga Røde Kors Hjelpekorps. De skrev: «Vi reiste på tur som Tolga Hjelpekorps og kom hjem som Røde Kors Hjelpekorps.»

For Gisle oppsummerer det mye av hensikten med reisene.

– Da forstår man at man er en del av noe større enn sin egen aktivitet. Man forstår sammenhengen mellom historien, prinsippene og det arbeidet vi gjør i organisasjonen i dag.

Historien lever

Kavli mener Røde Kors har et ansvar for å bevare og formidle sin egen historie.

Han peker på at organisasjonen ble født ut av krigens lidelser og den humanitære idéen bak organisasjonen er fortsatt like aktuell.

– Bildet av kvinnene i Castiglione som hjalp uten å spørre hvilken side de sårede tilhørte, sier noe grunnleggende om menneskesynet i Røde Kors. Verdien til et menneske er iboende. Den avhenger ikke av nasjonalitet, status eller hvilken side av en konflikt vi står på.

Han understreker at humanitet handler om mer enn å være snill.

– Vi spør ikke først om mennesker fortjener hjelp. Vi hjelper fordi de er mennesker. Det er den humanitære tanken satt ut i praksis.

En takk til mange

Selv om Solferinoreiser på mange måter har vært Gisles baby understreker han at Solferinoreiser aldri ville vært mulig uten innsatsen fra mange andre.

Han trekker fram guidene Henry, Ole Jørgen og Eli. I tillegg har Ellen Haagenrud Grønlid på distriktet, Line Sandkjen fra G-Travel og Eva Jansson fra Try Triangle koordinert reisene gjennom mange år. I Italia har særlig Leda Persichella, Daniele Valenti og guiden Mara Tonini ved det internasjonale Røde Kors-museet i Castiglione vært viktige støttespillere.

En stor takk går til Inge Eidsvåg og hans hefte «De gode gjerninger redder verden».

– Han har vært med som inspirasjon og kunnskapstilfang i sekken gjennom alle disse årene. Dette har vært et lagarbeid hele veien, sier Gisle.

Selv om Solferinoreiser nå avsluttes som aktivitet, tror han ikke at interessen for historien forsvinner. Tvert imot håper han at stafettpinnen vil bli levert videre og at vi fortsetter å fortelle historien.

– Solferino er mer enn et geografisk sted. Det er et symbol, påpeker han.

Når du står der oppe i tårnet i Solferino, har du utsikt i alle retninger. Det er et bilde på det Røde Kors skal være også i fremtiden: et sted hvor vi løfter blikket, ser mennesket og handler.