Besøket som endret alt

Dag Foss-Hansen er fra Nøtterøy. Han er pensjonist og gift med Anne. De to har levd et godt liv med viktige jobber og et høyt tempo. I tillegg har Anne vært aktiv i besøkstjenesten i Røde Kors i noen år.

Én dag klarer hun endelig å overtale mannen sin til å gi den frivillige aktiviteten besøksvenn en sjanse. Han melder seg som frivillig, får utdelt en besøksvert og reiser på besøk for første gang.

Det første møtet

Mannen som sitter i stua med Dag denne dagen, har nesten ikke språk. Dag forstår han i alle fall ikke. Det kommer noen lyder fra ham, men de gir ikke mening.

Datteren til mannen er også der, i tillegg til aktivitetslederen for besøkstjenesten på Nøtterøy. De fire drikker kaffe og spiser et kjøpekakestykke.

- Han må ha vært utrolig usikker. Plutselig sitter det masse fremmede folk i stua hans, forteller Dag. 

Datteren forklarer at faren ikke har noe spesielt språk og at han er mye alene. Hjelpesykepleien og datteren er de som er hos ham, ellers sitter han med TV som eneste selskap og samtalepartner.

En person med demens kan glemme enkle ord eller bruke feil ord, slik at setninger blir vanskelige å forstå. De kan få vansker med å delta i samtaler og forstå hva andre sier. Den demente mannen som Dag sitter hos nå har ikke språk.

Dag reiser hjem med en klump i magen. Dette kommer til å bli for tøft. Hvordan skal han klare dette?

Han drar hjem til kona og tenker at han skal si at denne oppgaven blir for stor. Han tenker at han skal si at dette er en utfordring han ikke kommer til å mestre, men så er det ikke det som skjer.

- Jeg bestemte meg for å ta det som en utfordring og se hva som skjer. Jeg ville gi det en sjanse.

En båt og en bil

Dag dro tilbake til mannen to dager etter. Denne gangen alene. Det var en rar følelse å komme til en mann som helt åpenbart ikke skjønte hvem han var eller hvorfor han var der. Det føltes litt som om han brøt seg inn i noen andres liv.

Dag brukte tiden i stua til den demente mannen på å fortelle om seg selv. Han sa først litt om hvorfor han var der. Så satt de to og tittet på fiskene som svømte rundt i akvariet. Den demente mannen gryntet noe til svar av og til. Så dro Dag, men på vei ut sa han at han kom tilbake om noen dager.

- Tredje gang vi møttes hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ta ham med ut på kjøretur.

Den demente mannen var ikke spesielt positiv, men Dag var bestemt og de fikk tatt på jakke, sko og stokken ble hentet frem. De kjørte rundt i nærmiljøet og Dag fortalte om tilfeldige ting som fløt forbi utenfor bilvinduet.

Han hadde ringt med datteren etter sist møte og hadde fått vite at den demente mannen hadde eid og jobbet på et verksted tidligere. Han kjørte sakte forbi stedet.

- Kjenner du deg igjen her, spurte jeg ham, men jeg fikk negativt svar. Så kjørte vi forbi en parkeringsplass og plutselig kom det første klare ordet fra mannen. «Fine biler,» sa han.

Dag ble utrolig positivt overrasket og hadde nå en ting de to kunne snakke om. Noe han visste at mannen likte og brydde seg om.

Allerede ved fjerde besøk var alt forandret. Mannen begynte å snakke mer. Det kom til og med en helt tydelig setning da de kjørte forbi havnen.

«Se, så fin båt»

- Det var en hel setning og den var krystallklart formulert. Jeg ble så overraskende glad.

Hver gang de to møttes, ble det flere ord og mannen var lettere til bens. Det begynte faktisk å ligne på et vennskap mellom de to mennene. Det var ikke bare en plikt eller noe han måtte mestre.

Vennskapet

Èn dag han kom til den demente mannen, var han ikke der.

- Jeg ble stressa og ringte datteren. Jeg var redd noe hadde skjedd.

Datteren ba ham om å ta en titt ute og rundt i nabolaget bare for å være sikker før de slo alarm. Der, på en benk, satt han rak som en tinnsoldat og ventet. Han var så klar for å dra på tur at han hadde kledd på seg, gått ut og satt seg i sola for å vente. Dag fikk en stor klem da de så hverandre.

Oppgaven var ikke lenger noe som måtte mestres. Dag gledet seg til de små eventyrene de skulle ha sammen og han gledet seg over å se utviklingen i sin demente venn. Det var tøft i begynnelsen og enkelte dager var tøffere enn andre, men det var alltid verdt det. Han angrer ikke på at han tok sjansen.

- Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke begynte med dette i 50-årsalderen mens jeg enda var i jobb. Jeg hadde en veldig anstrengende jobb og det å bli besøksvenn er terapi for hjernen. Å være der for andre klarner hjernen og nullstiller deg. Etter at jeg ble besøksvenn har jeg det bedre med meg selv.

Dag sine tips:

• Møt din nye venn ofte i begynnelsen
• Møt opp til avtalt tid
• Sett grenser
• Tør å prøve
• Gi eventuelt pårørende en liten rapport fra besøket