Om Røde Kors-bevegelsen

Røde Kors' historie, prinsipper og mandat.

Det begynte med en forretningsreise. Sveitseren Henry Dunant var i 1859 på vei gjennom Italia for å møte Napoleon III. På veien passerte Dunant slagmarkene ved Solferino, like ved den italienske landsbyen Castiglione. Over 6 000 soldater var døde og 40 000 sårede etter slaget som sto mellom de fransk-italienske koalisjonsstyrkene på den ene siden, og østerrikere på den andre.

Dunant ble rystet over det han så. Han fikk med seg kvinnene fra Castiglione og organiserte pleie og stell for de sårede, uavhengig av hvilken side de tilhørte.

Mottoet deres var «tutti fratelli – vi er alle brødre». Etter opplevelsen ved Solferino skrev Dunant boken «Minner fra Solferino», som ble begynnelsen på Røde Kors og som la grunnlaget for den første Genèvekonvensjonen.

Her fremmet han ideen om å danne nøytrale hjelpeforeninger som kunne bistå sårede i krig. Han mente at det måtte være mulig å få med stater på noen felles regler for å begrense lidelsene i krig.

Resultatet ble den første Genèvekonvensjonen og opprettelsen av Røde Kors i 1863.

Regler for alle kriger

Henry Dunants venn, juristen Gustave Moynier, fattet interesse for boken og idéene.

I 1863 opprettet Henry Dunant og Gustave Moynier en komité på fem personer. Det ble den første Røde Kors-komiteen, og begynnelsen på det som skulle bli verdens største humanitære bevegelse. Året etter inviterte komiteen til en diplomatisk konferanse der representanter for mange av Europas stater møttes. Hensikten med konferansen var å komme fram til noen regler for beskyttelse av sårede soldater på slagmarken.

Den 22. august 1864 signerte 12 nasjoner de 10 artiklene som da utgjorde den første Genèvekonvensjonen. Ytterligere fire stater, inkludert Norge-Sverige, signerte konvensjonen samme høst.

Alle verdens land er bundet av de 4 Genèvekonvensjonene (1949), og over 160 land har også ratifisert de to tilleggsprotokollene (1977).

Tidslinje:

  • 1859: Forretningsmannen Henry Dunant kommer over slagmarken i italienske Solferino og setter i gang hjelpearbeidetfor sårede soldater.
  • 1862: Dunant skriver boken "Minner fra Solferino".
  • 1863: Røde Kors-komiteen opprettes i Sveits og Røde Kors stiftes.
  • 1864: Den første Genève-konvensjonen: Om forbedring av de såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten.
  • 1865: Norges Røde Kors blir stiftet.

Røde Kors-prinsippene

Humanitet

Røde Kors er grunnlagt ut fra ønsket om upartisk å bringe hjelp til de sårede på slagmarken. Både i sitt internasjonale og nasjonale arbeid streber Røde Kors etter å forebygge og lindre menneskelig lidelse. Organisasjonens formål er å beskytte liv og helse og sikre respektfor enkeltmennesket. Røde Kors arbeider for å fremme gjensidig forståelse, vennskap, samarbeid og varig fred mellom alle folk.

Upartiskhet

Røde Kors yter hjelp uten hensyn til nasjonalitet, rase, trosbekjennelse, samfunnsklasse eller politisk overbevisning. Røde Kors streber utelukkende etter å lindre nød og komme hurtig til hjelp der nøden er størst.

Nøytralitet

For å kunne bevare alles tillit skal Røde Kors ved konflikter ikke ta parti eller på noe tidspunkt la seg engasjere i uoverensstemmelser av politisk, rasemessig, religiøs eller ideologisk karakter.

Uavhengighet

Røde Kors er uavhengig. Selv om det nasjonale Røde Kors skal bistå myndighetene under krig og i nødsituasjoner og er underlagt landets lover, må Røde Kors alltid opprettholde sin selvstendighet for til enhver tid å kunne handle i overensstemmelse med Røde Kors-prinsippene.

Frivillighet

Røde Kors er en humanitær hjelpeorganisasjon basert på frivillig medlemsskap og er ikke på noen måte tilskyndet av ønske om økonomiske fordeler. Røde Kors har frivillige over hele verden som bruker av sin tid for å hjelpe mennesker i sårbare livssituasjoner.

Enhet

I hvert land kan det bare være én Røde Kors-organisasjon. Den må være åpen for alle og utføre sin humanitære virksomhet over hele landet.

Universalitet

Røde Kors er en verdensomspennende bevegelse hvor de nasjonale Røde Kors-foreningene har samme status og deler samme ansvar og plikt til å hjelpe hverandre.

Vedtatt på den 20. internasjonale Røde Kors-konferansen i Wien i 1965.

Røde Kors' mandat

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) har fått et spesielt mandat i Genèvekonvensjonene til å gi beskyttelse og hjelp til mennesker som er ofre for væpnet konflikt.        

Dette mandatet gir ICRC både rettigheter og plikter. Som talsmann og vokter for internasjonal humanitær rett, må ICRC arbeide for å øke respekten for dette regelverket.

ICRC jobber innenfor en rekke områder i væpnede konflikter:

  • De fungerer som et nøytralt bindeledd mellom de stridende partene
  • De yter medisinsk og humanitær hjelp
  • De sprer kunnskap om internasjonal humanitær rett (IHR)
  • De er i kontakt med de stridende partene for å minne dem om deres forpliktelser i henhold til IHR, og for å påvirke til at disse reglene overholdes
  • De inspiserer fange- og interneringsleirer
  • De sporer opp savnede mennesker og gjenforener familiemedlemmer som har kommet bort fra hverandre
  • De formidler Røde Kors-beskjeder mellom familiemedlemmer

For å kunne utføre dette arbeidet er ICRC avhengig av å få kontakt med, og ha tillit og aksept hos, de stridende parter og de som har innflytelse over dem. Derfor kan ikke organisasjonen være assosiert med noe som helst politisk motiv eller mål. Røde Kors er alltid nøytral, uansett hvor vanskelig det kan være. Nøytraliteten er en forutsetning for å få tillit hos alle partene i konflikten, og gjennom det få tilgang til å hjelpe ofre på begge sider av konflikten.