Etableringen av Røde Kors i Norge

Genèvekonvensjonen undertegnes

I 1863 ble den internasjonale Røde Kors-komiteen etablert i Genève. Året etter, høsten 1864, ble den første Genève-konferansen avholdt, og Genève-konvensjonen undertegnet av en rekke europeiske stater, blant dem unionsrikene Norge og Sverige. Denne konvensjonen påla signaturstatene å respektere visse regler for krigføring. Den internasjonale Røde Kors-komiteen oppfordret de europeiske statene til å danne egne Røde Kors nasjonalforeninger, én i hvert land. Innen utgangen av 1864 fantes åtte slike foreninger, blant annet i Sverige.

Den svenske arveprinsens oppfordring

I mars 1865 sendte formannen i den svenske Røde Kors-foreningen, arveprins Oscar, et brev til regjeringssjef Frederik Stang i Kristiania, og oppfordret ham til å danne en norsk Røde Kors-forening. Stang fulgte oppfordringen, og kontaktet menn han mente ville egne seg, i sin nærmeste politiske krets. Gruppen fant et kapitalgrunnlag i et fond til falnes etterlatte, som var blitt stående urørt siden slutten på Napoleons-krigene i 1814, og utarbeidet forslag til lover.

«Foreningen for Pleie af Syge og Saarede i Feldt og for Understøttelse af Saarede og Faldnes Efterladte»

Den 28. august kunne den svenske Røde Kors-foreningen berette at en «provisorisk» forening var dannet i Norge, under navnet «Foreningen for Pleie af Syge og Saarede i Feldt og for Understøttelse af Saarede og Faldnes Efterladte.» Foreningen sendte deretter en søknad om kongelig «konfirmasjon» – stadfesting av lovene – til Forsvarsdepartementet. Departementet godkjente søknaden, og sendte en innstilling til Stockholm. Den 4. november 1865 kom den svenske bekreftelsen. En norsk Røde Kors-forening var blitt dannet.

Den norske foreningen kom altså i stand på svensk initiativ. Selv om den svenske utsendingen til Genève i 1864 hadde undertegnet på vegne av begge rikene, var det aldri aktuelt å ha en felles svensk-norsk Røde Kors-forening. Det var det politiske grunner til. Det svenske kongehuset visste at nordmennene neppe ville godtatt å la seg underordne en svensk forening.

Den svensk-norske unionen var en personalunion, bundet sammen av en felles konge og felles utenriksledelse, men besto for øvrig av to separate og uavhengige stater. Norge hadde fått sin egen grunnlov i 1814, landet var «helt og udelelig». Det var i tråd med gjeldende unionspolitikk å ha parallelle institusjoner i de to landene.

For Frederik Stang og hans likesinnete var Røde Kors-etableringen et ledd i å forsterke båndene mellom Norge og Sverige, i en tid der norsk skepsis til unionen var økende blant bondeopposisjonen på Stortinget, og ellers i samfunnet. De norske styremedlemmene var ikke i opposisjon til den svenske unionen. Tvert imot, flere hadde nær tilknytning til det svenske kongehuset. 

Etableringen gikk nokså ubemerket hen i det norske samfunnet. Den vakte ingen motstand, men fikk heller ikke så mye oppmerksomhet. Det omstendelige navnet var vanskelig å huske.

For stifterne – kretsen rundt Frederik Stang – var nok Røde Kors av begrenset betydning. Dette var menn med posisjoner i samfunnet. Et styreverv i en nystartet forening var kun et av dem. I nekrologene deres er forbindelsen til Røde Kors knapt nevnt.

En underavdeling til Svensk Røde Kors

I internasjonale Røde Kors-kretser oppfattet man den norske foreningen som en underavdeling av den svenske. Ved den internasjonale Røde Kors-konferansen i Berlin i 1869 møtte den norsk-svenske militærattaché i Paris, den svenske oberstløytnant Staaf, på vegne av begge landene. Den norske foreningen avslo å reise til Genève for å feire Genève-konvensjonens 20års-jubileum i 1884, man hadde ikke midler til den slags.

I foreningens lange navn var det ingenting som knyttet den til Røde Kors-komiteen i Sveits. Det var liten eller ingen kontakt med Genève den første tiden. Den internasjonale forbindelsen var med andre ord nokså løs. Det var den også for mange andre nasjonale foreninger. 

Først på 1880-tallet ble det vanlig at nasjonalforeningene brukte Røde Kors-navnet ved internasjonale kongresser og konferanser.
I 1891 halverte den norske foreningen sitt lange navn til «Foreningen for frivillig pleie av syge og saarede i felt», med den franske undertittelen Societé norvegienne de la croix rouge. Med det tok foreningen et viktig skritt i retning av å vise sin tilknytning til Genève.

I årsberetningen for 1908 ble foreningen for første gang omtalt som Norges Røde Kors. Betegnelsen «forening for frivillig pleie af syge og saarede i felt» sto i mindre skrift under. Etter hvert falt den helt bort.

Aktivitet i fredstid

«Foreningen for Pleie af Syge og Saarede…» hadde de første tjuefem årene ingen humanitære aktiviteter i Norge. Hovedtanken var beredskap, i form av å sørge for en bedre organisert sanitet for sårede soldater dersom krig skulle bryte løs. Det var i tråd med visjonen fra Genève. Men i Norge var det ingen krig. Foreningen hadde blikket vendt mot Europas slagmarker.

Da krig brøt ut mellom Frankrike og Tyskland i 1871, organiserte man en stor innsamling, den første landsomfattende kampanjen av sitt slag. Det skapte engasjement i befolkningen. Men etter at den fransk-tyske krigen var over, ble det igjen stille.

Ikke før på 1890-tallet ble den norske foreningen opptatt av forhold i det norske samfunnet. Da vedtok styret en lovendring som åpnet for aktivitet i fredstid. På midten av 1890-tallet begynte foreningen å utdanne sykepleiere, først i Kristiania, litt senere i Bergen og Trondheim. Fra denne tiden ble Røde Kors en forening som mer og mer konsentrerte sin virksomhet om arbeid i fredstid, og om norske samfunnsforhold. Samtidig kom kvinnene for alvor inn i foreningen.

Det første styret

Sju medlemmer fra samfunnets øverste sjikt startet foreningen og utgjorde det første styret.

• Frederik Stang (formann)
• Wolfgang Wentzel Haffner
• Nicolai Storm Wergeland
• Johan Fritzner Heiberg
• Ole Christensen Walstad
• Per Alstrup Jordhøy Berg
• Peter Wessel Wind Kildal

Disse mennene kom fra samfunnets øverste sjikt. Den nye foreningen ble fra starten av godt forankret i overklassen. Alle styremedlemmene hadde sentrale posisjoner i samfunnslivet eller i det formelle maktapparatet. Tre av dem satt i regjeringen, og en var valgt inn på Stortinget.

Frederik Stang var førstestatsråd eller regjeringssjef i Kristiania fra 1861 til 1873. I 1873 fikk han tittelen statsminister. Selv om det også var en norsk statsminister i Stockholm, var det regjeringssjefen/statsministeren i Kristiania som hadde størst innflytelse på norsk politikk.

 

Hva gjorde egentlig «Foreningen for Pleie af Syge og Saarede.. »?

Det første Styret gjorde var å sende ut innbydelser til medlemspåtegning til alle formannskap (kommuner), og be om bidrag. Velstående borgere særlig i Kristiania ga relativt store bidrag, opp mot 100 spesidaler (et par tusen kroner i dag).

Oppslutningen ellers i landet var beskjeden. Totalt antall medlemmer var rundt 500 de første årene. Samlete bidrag beløp seg til rundt 3000 spesidaler
Den første generalforsamlingen ble holdt i desember 1866. Formålet var å støtte den militære saniteten:

«Foreningens formål er i Tilfælde af Krig at bistaa den offentlige militære Sygepleie i Omsorg for Syge og Saarede og at understøtte Saarede og Faldnes Efterladte samt under Freden at forberede Midler hertil.»

Etter dette kunne «foreningen med det lange navn», som den snart ble kjent som, begynne sin virksomhet. Det betydde imidlertid å gjøre svært lite.
Formålsparagrafen var en hindring. Den var todelt. Den første, sykepleie i krig, krevde bruk av penger, for å få på plass en sanitetsberedskap. Den andre, støtte til etterlatte, forutsatte sparing til framtidige pensjoner. Foreningen valgte inntil videre å konsentrere seg om sparelinjen, og ønsket ikke å bruke penger.

Passivitet og innadvendthet preget det første kvarte århundret. Som den selv uttrykte det i sin 25års-beretning: «Uden nævneverdige Begivenheder gled Tiden hen for vor unge Forening». Foreningen noterte sine regnskapstall med stor nøyaktighet, år etter år. Stort mer var det ikke å berette.

Den norske Røde Kors-foreningen ble en del av det organisasjonssamfunnet som vokste fram i Norge fra midten av 1800-tallet, men sto samtidig på siden av det. Dette var en tid der samfunnet var i endring, og moderniseringen skjøt fart.

Nye kommunikasjonsfelleskap

Handel, jernbane, postgang og aviser knyttet landet sammen i nye kommunikasjonsfellesskap. Avholds- og misjonsbevegelsen ble landsomfattende folkebevegelser. Filantropien fikk sitt gjennombrudd. Borgerskapets menn og kvinner – og særlig kvinner – engasjerte seg i sosialt arbeid. Foreningene var viktige sosiale møteplasser, i by og bygd.