Banker på dører og åpner hjerter

Første møte med gjengen

Før vi går i gang møtes vi på feltsalgs- kontoret for å se gjennom dagens løype og fordele områdene som skal besøkes denne kvelden. En av dem som bidrar med sin tilstedeværelse er teamleder Nikolai på 21 år, fra Mandal. Jeg er nysgjerrig på hva som må til for å bli god i denne jobben, for det er vel ikke en jobb for alle?

– Man må ha stå-på-vilje, være litt sta og finne sin indre motivator,deler Nikolai. Selv om jeg bare har kjent ham i ti minutter er jeg overbevist om at sørlendingen jeg har foran meg innehar alt dette og mere til.

Finpussing av pitchene mellom etasjene

Sammen med ververne Nikolai og Fred forlater jeg kontoret og kjører til Årvoll hvor vi parkerer bilen og går med bestemte skritt mot et område fylt av blokkleiligheter. Vi har alle på oss vesten med det Røde Korset.

Rutinerte, høflige, fulle av kunnskap og med en akkurat passe stor dose sjarm ringer de på dørene i den første blokken og håper å få med seg noen nye givere på laget. Mellom etasjene snakker de litt om hvordan de ordlegger seg og blir enige om at samtalene sitter bedre for hver dør som åpnes.

Hovedbudskapet i samtalene er utenforskap blant barn og unge. Videre forteller de hvordan Røde Kors bidrar med aktiviteter som ferietilbud og ungdomsklubb for å hjelpe de som trenger det.

Her tenker jeg at guttene treffer spikeren på hodet og håper menneskene bak dørene kjenner på et felles ansvar for å bidra og hjelpe de mest sårbare i samfunnet.

Rett i pappahjertet

Det tar litt tid før de møter på en som ønsker å bli giver. Mannen som åpner døren, er i slutten av 30-årene. Han forteller at han selv har barn og er fotballtrener for en gjeng med 9-åringer. På spørsmål et om hva Fred og Nikolai sa som traff og gjorde at han ville åpne lommeboken og gi et månedlig beløp til Røde Kors sitt arbeid svarer han:

– Det er jo dette med utenforskap da, jeg kjenner jo på at jeg har lyst til at alle skal få være med. Det treffer noe i pappahjertet. I tillegg kom dere innom på et fint tidspunkt.

Fred rekker frem hånden og gir fotballpappaen et fast håndtrykk, før døren lukkes og ververne fortsetter på den planlagte ruten.

Redningsaksjoner og annet viktig arbeid

– Bak hver dør bor det en helt unik person. Vi kan ikke spå hvem vi møter på, så det er helt umulig å gi noen fellestrekk på hvem som er en typisk Røde Kors-giver, forteller Nikolai på vei ned trappen til neste leilighet.

Så bra, tenker jeg. Det betyr at en Røde Kors-giver kan være hvem som helst, noe som stemmer godt overens med at Røde Kors er en organisasjon for alle.

Før vi legger blokka bak oss er det Nikolai sin tur til å få med seg en ny giver.

Den unge mannen som åpner døren forteller at han er fra Kristiansund og at han ikke har barn selv, men innrømmer likevel at budskapet om å inkludere alle, også de som ikke har råd til å delta på aktiviteter treffer ham.

– I tillegg synes jeg dere gjøre mye bra i form av redningsaksjoner i fjell og skoger. Det er supert at dere hjelper de som enten har gått seg vill eller har skadet seg i ulent terreng. Det skjer fra tid til annen på plasser med mye natur, som Nordmøre, der jeg kommer fra. Det er et veldig viktig arbeid Røde Kors gjør, som jeg ønsker å støtte, avslutter han.

Blankt avslag ingen hindring

Jeg roser gutta for den gode jobben de gjør og hvor høflige og kunnskapsrike de er. De takker meg, jeg kan se på dem at tilbakemeldingen gir dem ekstra motivasjon til å fortsette giverjakten.

Novemberkvelden er mørk, men humøret er fortsatt på topp da vi beveger oss nedover veien mot et rekkehusområde. Nikolai ringer på døren og retter på vesten. Mannen som åpner døren, er alt annet enn glad for å se hvem som står på dørtrammen hans.

Han nærmest jager oss bort før han smeller igjen døren, det forundrer meg hvor uhøflig han er.

Nikolai ser på meg og spør: – Det der synes du sikkert var veldig ubehagelig?

Jeg nikker og skjønner at jeg ser nok litt satt ut der jeg står og tar inn det jeg nettopp opplevde.

Nikolai fortsetter: – For oss er det bedre at de gjør det sånn, kort og brutalt, enn at vi bruker masse tid på å forklare og prøve å få de med som giver før de ender opp med å takke nei. Men han kunne godt vært litt høfligere, innrømmer Nikolai med et lurt smil.

– Vi gjør det for menneskene som trenger det

Det slår meg at denne jobben ikke er for alle, man må være litt hardhudet, ha snakketøyet i orden og ikke ta seg nær av ting som blir sagt eller gjort.

– Jeg tenker at vi går ikke rundt for vår egen skyld, men vi gjør det for menneskene der ute som trenger oss, avslutter Nikolai.

Det synes jeg var fint sagt, og det sier så mye om de to ververne jeg har foran meg med hver sin Røde Kors -vest som banker på både dørene og hjertene til menneskene der ute for å få de til å strekke ut en hånd til dem som trenger det aller mest.

Det er på tide for meg å dra hjem. Før jeg går takker jeg guttene for at jeg fikk bli med og se den viktige og fine jobben de og de andre vestbærerene gjør, jeg er mildt sagt imponert.