– Dette holder liv i meg i lang tid!

Plutselig en dag sitter du der. Det siste kapittelet i et langt liv er åpnet, de fleste rundt deg er borte. Dagene er lange og like.

– Vi var en stor familie. Foreldre, fem søsken, onkler og tanter. Nå er det bare meg igjen.

Karen Hansine Olsen (92) kan kjenne på ensomheten. I 2013 mistet hun mannen sin, Kristoffer Johannes, etter et 66 år langt samliv.

– Vi traff hverandre i Oslo i 1947. Det første møtet gikk rett i boks, smiler hun.

Motorsykkel og Skaugum

De fikk fem barn og utallige opplevelser sammen. I mange år kjørte de motorsykkel, hun bak og han foran. En periode bodde de på Skaugum, der de jobbet med å stelle hestene for kongefamilien. Et langt liv senere sitter Karen alene i en leilighet i Mjøndalen utenfor Drammen. Av de fem barna lever to i dag – men de bor i utlandet og Karen ser dem sjelden.

– Jeg savner mannen min, det har vært ensomt uten ham. Det kan ikke beskrives. Det er et spesielt lodd jeg har fått utdelt. Av 78 konfirmanter hjemme på Frøya der jeg vokste opp, er det kun jeg som lever.

– Jeg søkte først kommunen om å få støttekontakt, men fikk avslag fordi jeg var for gammel. Så da fikk jeg Roy fra Røde Kors i stedet.

Avslag fordi hun var for gammel

Stemningen er likevel alt annet enn dyster denne regntunge fredagen i juni. Karen har besøk av Roy Paulsen (60), besøksvennen fra Røde Kors. Bordet er dekket med stettglass og kaffekopper, praten sitter løst. De har bare kjent hverandre i halvannet år, men vennskapet har rukket å bli dypt og varmt.  

– Jeg søkte først kommunen om å få støttekontakt, men fikk avslag fordi jeg var for gammel. Så da fikk jeg Roy fra Røde Kors i stedet, humrer Karen.

Hun kunne ikke vært mer fornøyd. Besøksvennen kommer en gang i uka og hjelper henne med ulike oppgaver eller bare slår av en prat. Han tar henne med på bilturer, de spiser middag, besøker kirkegården, handler eller drar på utflukter. Ofte sammen med samboeren Monica og deres mødre.  

Som en del av familien

– Karen har blomstret opp i løpet av denne tiden. Jeg føler at vi er litt i familie nå. Hun er så imponerende, flink og hyggelig. Og alltid blid, forteller Roy.

Karen er overbevist om at hun lever lenger nå på grunn av besøkene og opplevelsene hun får. Ikke minst er livskvaliteten blitt større.

– Karen fortalte meg at hun har lyst til å treffe en mann som kanskje kan bli noe mer enn en venn. Nå får jeg prøve meg som Kirsten Giftekniv da.

– Det finnes ikke takk som er stor nok. Dette lever jeg på lenge, lenge. Jeg er så glad i Røde Kors og han som hjelper meg.

Holdt kontakt i koronatiden

Roy meldte seg inn i Røde Kors etter å ha sett et innslag på TV om ensomme Aud og behovet for besøksvenner julen 2018.

– Jeg tenkte at dette har jeg tid og lyst til. Mange er alene og trenger hjelp til små ting eller bare en samtale over en kaffe. Det gir meg veldig mye, og det føles godt å gjøre gode gjerninger. Det har vært fantastisk å komme inn i Røde Kors og bli kjent med Karen.

I koronatiden har de holdt kontakten via telefon og noen møter på avstand. Karen gikk ut hver dag, men kveldene kunne bli ensomme. Da hørte hun på lydbøker og holdt seg opptatt med småting i huset.

– Jeg er stort sett alltid i godt humør, det blir jeg nok aldri frisk fra. Hva har man igjen for å være negativ?

Kirsten Giftekniv

Med denne innstillingen har hun også gitt Roy et lite spesialoppdrag, kan de røpe.

– Karen fortalte meg at hun har lyst til å treffe en mann som kanskje kan bli noe mer enn en venn. Nå får jeg prøve meg som Kirsten Giftekniv da. Det hadde vært hyggelig!

Så kanskje det likevel åpner seg et nytt kapittel i livet? Takket være en besøksvenn fra Røde Kors.  

Les mer om vårt arbeid her.