En stemme fra innsiden
Det handler ofte om de små tingene. Noen å møte til kaffe eller et sted å høre til. For mange som løslates fra fengsel, kan overgangen til livet utenfor være preget av ensomhet og usikkerhet.
Diktet under er skrevet av en som selv har erfart nettopp dette. Han skrev diktet mens han satt i fengsel, i en periode av livet preget av tunge tanker og usikkerhet om veien videre. Etter løslatelse ble han deltaker i Nettverk etter soning, hvor han fant et fellesskap og mennesker som møtte ham med tillit og omsorg. I dag er han selv frivillig i Røde Kors og bidrar inn i Nettverk etter soning for andre som står i lignende situasjoner.
Det er en sterk påminnelse om hvor viktig relasjoner, tilhørighet og nye muligheter kan være. Diktet under setter ord på noe mange kjenner på, men som kan være vanskelig å uttrykke selv.
Gjennom mørket
Når livet står deg ned, og alt blir mørkt og kaldt,
kan selv et sterkt hjerte, kjenne seg halvt.
For skygger vokser raskt når lyset mister makt,
og stillheten skjærer deg, med solid forakt.
Når skammen brenner hardt, og gjør deg liten i ditt bryst,
kan hvert et steg bli tungt, og man taper denne dyst.
Men håpet kan få glimte, som en gnist i det svarte rom,
som viser at veien finnes, selv om man føler seg så tom.
Når kulden tar deg helt, og verden mister lyd,
kan selv et rop bli stille, som et hjerte uten fryd.
Men varme kan få stige, fra et sted som før var dødt,
og gi deg kraft til veien videre, og igjen kan bli gjenfødt.
For hjelp kan være hender, som står støtt når alt blir brutt,
som løfter deg i stillhet, når du tenker det er slutt.
Det gjør vondt å åpne seg, når alt i deg er sår,
men nettopp der kan livet finne, nye sterke kår.
Noen står i mørket, når du selv har mistet syn,
de møter deg i stillhet, og gir klar himmel, uten lyn.
De bærer lyset videre, når ditt eget er kaputt,
og viser at et menneske, kan reise seg til slutt.