En dagbok fra Røde Kors sitt feltsykehus på Gazastripen

En uvirkelig virkelighet

Alle mine feltsykehuskolleger – erfarent humanitært helsepersonell med årevis med felterfaring – er helt enige om én ting: denne konflikten, dette oppdraget, alvorlighetsgraden av skadene og den ustanselige strømmen av sårede som har kommet inn porten til vårt feltsykehus siden slutten av mai, er ulikt noe vi noen gang har opplevd før. Det er en virkelighet vi håpet å aldri være vitne til.

Jeg slås fortsatt av hvor raskt lyden av maskingeværer, eksplosjoner og den høyfrekvente plystringen av forbipasserende kuler, blir min vekkerklokke og vuggesang.

I flere uker nå, har vårt feltsykehus grenset til et av de erklærte evakueringsområdene. Dette er mitt fjerde oppdrag på Gaza under denne konflikten, men jeg slås fortsatt av hvor raskt lyden av maskingeværer, eksplosjoner og den høyfrekvente plystringen av forbipasserende kuler, blir min vekkerklokke og vuggesang.

Dagene har fått en dyster rytme

Ingenting ved dagens Gaza er normalt. Likevel har dagene våre funnet en dyster rytme, som starter mellom klokken 03 og 05, når den første bølgen av skadde kommer til akuttmottaket vårt – to store telt for det utrente øyet. Drivstoff har blitt en mangelvare på Gaza, så ofre blir nå båret inn av slektninger og andre hjelpere, som hver bærer i en arm eller et bein.

En opprørt og panisk folkemengde inntar hver eneste ledige centimeter i triageområdet – hvor vi prioriterer pasientene - og bønnfaller om og krever at vi vier all vår oppmerksomhet til deres kjære, fullstendig uvitende om at all tilgjengelig gulvplass allerede er dekket av sårede på bårer. Noen stille, de fleste skrikende, noen få som gispende tar sine siste åndedrag.

Umulige prioriteringer

Vi blir ikke lenger forskrekket av synet av en eselvogn som frakter hauger med sårede. Eller av slektninger som bringer inn kroppsdeler av sine kjære, bare for at vi skal bekrefte til dem det de allerede vet.

Etter 18 måneder med konflikt og ett år med arbeid på vårt feltsykehus har våre palestinske kolleger fått stor erfaring i å håndtere disse massetilstrømningene av sårede. Prioritere, behandle, flytte: hver eneste av handlingene deres virker impulsive, men er et resultat av utallige liknende hendelser de måtte håndtere.

Vi blir ikke lenger forskrekket av synet av en eselvogn som frakter hauger med sårede. Eller av slektninger som bringer inn kroppsdeler av sine kjære, bare for at vi skal bekrefte til dem det de allerede vet.

Vårt triageteam, helsepersonellet som prioriterer pasientene, gir fargekoder til alle sårede innen 30 sekunder etter ankomst: «grønne» og «gule» kan vente, «røde» er i livstruende tilstand og sendes til operasjon. «Blå», med skader de ikke kan overleve, får morfin for å gi dem en verdig og smertefri død og «svarte» pasienter blir kjørt rett til likhuset vårt – en ombygd fraktcontainer med kjøleenhet.

En stille og innøvd koreografi

Midt i alt dette kaoset gjøres en stille og innøvd koreografi: stabilisering av de som har en sjanse til å leve, innsetting av thoraxslanger, infusjon av væske og blod, påføring av turniquetter og trykkbandasjer.

Teltene varmes raskt opp – fylt med dusinvis av pasienter og kolleger som febrilsk jobber skulder ved skulder, mens våre renholdere sliter med å holde tritt med blod og væske som dynker bårer og gulv.

Jeg stopper opp og ser på kollegenes ansikter. Observerer igjen vantro og sorg, men også fokus og besluttsomhet for å redde alle som kan reddes. Så mange som mulig, så raskt som mulig.

Improvisering som redder liv

Det er mangel på alt nå: gasbind, antibiotika, smertestillende og kirurgisk utstyr som trengs for å stoppe blødningen og stabilisere pasienter. Vi har lenge måttet improvisere for å gi medisinsk behandling.

Alle teltene våre er blitt omgjort til sengeposter, noe som dobler vår opprinnelige kapasitet fra 60 til 120 pasienter. Det som opplevdes som svært vanskelige medisinske valg da vi tok dem, var i realiteten ikke reelle valg, det var det vi måtte gjøre for å redde så mange som mulig. 

Jeg stopper opp og ser på kollegenes ansikter. Observerer igjen vantro og sorg, men også fokus og besluttsomhet for å redde alle som kan reddes. Så mange som mulig, så raskt som mulig.

Etter innledende stabilisering på akuttmottaket blir de med livstruende skader hastet til operasjon. Våre team håndterer komplekse og ødeleggende skader, og jobber mot en usynlig klokke for å reparere ødeleggelsene som kuler og granatsplinter har forårsaket på vitale organer, hode, bryst og mage.

Våre to operasjonsstuer er ikke dimensjonert for å håndtere dette antallet pasienter. Vårt kirurgiske mål har nå blitt endret til skadekontroll: stoppe blødningen, stabilisere pasienten og rydde bordet for å håndtere den neste livstruende skaden.

Utmattelse ved operasjonsbordet

Lenge etter at den siste bølgen av skadde har ankommet, fortsetter vi å operere, til langt ut på natten. 14 til 16 timer per dag, dag etter dag, uke etter uke.

Dette er en enorm påkjenning: Jeg ser kollegaene mine kjempe mot utmattelse ved operasjonsbordet. De presser seg til det ytterste for å jobbe videre, for å komme videre til neste pasient, i det som kan virke som en uendelig pågang av akutte skader.

Vi starter dagene våre med en operasjonsliste på 30-40 pasienter, og jobber mot et stadig voksende etterslep av planlagte prosedyrer, som blir utsatt gang på gang for å gi plass til nødsituasjoner.

Utenfor operasjonsstuen samles andre pasienter og deres familier og håper å få operasjoner de trenger, men som vi ikke kan utføre fordi det stadig kommer hardt skadde som må prioriteres før dem.

En dråpe i et enormt hav

Det finnes ingen helter her. Våre palestinske kolleger tjener lokalsamfunnet sitt i et forsøk på å komme seg gjennom en dag til. Vår tilstedeværelse her er et tegn på solidaritet og støtte.

Vi gjør det vi kan med de midlene vi har tilgjengelig, men det føles ofte som en dråpe i det enorme havet av presserende og udekkede medisinske behov på Gaza i dag.

Siden slutten av mai har teamene våre på Røde Kors sitt feltsykehus behandlet et stort antall våpenskadde pasienter daglig. Kapasiteten på akuttmottaket, sengeposter og operasjonsstuen er overbelastet, og kollegene jobber til tross for utmattelse. Mens sykehuset vårt håndterer ekstrem mangel og minkende forsyninger, er tidevannet av nye skadde ustanselig.

Teksten er skrevet av Haitam Daniel Al-Hasan. Han er operasjonssykepleier og ansatt i Norges Røde Kors sitt beredskapsteam, som jobber i humanitære kriser over hele verden. Siden 7. oktober 2023 har han hatt fire oppdrag på Gazastripen.

Saken er også publisert i Røde Kors-magasinet (utgave 3, 2025).