– Jeg vil tilbake til skolen!

Tekst: Olav A. Saltbones, Røde Kors. Foto: Ahmed AL Waheidi, ICRC.

Mahmoud Sultan er 13 år gammel. Han går i første klasse på en midlertidig skole i en teltleir sør på Gaza. Han beskriver seg selv som en gutt som elsker dyr, som liker å lære, og som drømmer om å en dag åpne et dyresykehus.

Før krigen var dette ikke en fjern visjon, men et fremtidsmål. Det var en drøm, et av mange små og store håp han hadde for livet sitt.

– Vi var som alle andre familier før krigen. Vi hadde ingen bekymringer. Den største bekymringen var skoleeksamenene, forteller han.

Se Mahmoud fortelle sin sterke historie i filmen under:

Et liv før krigen

Mahmoud vokste opp i en familie der ukene hadde rytme og gjenkjennelige ritualer. Fredager var samlingsdagen. Familien satt ute, drakk te, så på TV og fulgte hverandre gjennom små og store hendelser.

– Jeg var glad for å være sammen med familien min og vi var en familie som elsker hverandre og bryr oss om hverandre, forteller 13-åringen.

Han forteller varmt om lekene sine, om videoene han likte å se, og ikke minst om dyrene han tok vare på: en hankatt en hunkatt og en fisk.

– Jeg elsket å oppdra dyr fordi jeg følte at de var svake og at ingen var med dem, sier han.

Det var slike øyeblikk som formet drømmen hans: å bli veterinær og drive et sted hvor dyr kunne få den omsorgen han selv ga dem hjemme.

Bombingen som endret alt

Den 9. oktober 2023, på krigens tredje dag, ble alt revet bort.

– Vi satt ute, og ingenting skjedde. Så ble huset ved siden av vårt bombet, og huset vårt ble også ødelagt, forteller han.

Mahmoud beskriver kaoset som fulgte. Familien ble rammet. Huset som bar alle minnene hans, ble ødelagt. Livet slik han kjente det, forsvant i løpet av minutter.

Han husker ruinene. Og alt de eide, lekene, bildene og hjemmet. Alt ble til støv. Naboene ligger fremdeles under ruinene av huset. Nesten hele familien til Mahmoud ble drept i angrepet. Moren, brødrene og søstrene døde. De ble fraktet til sykehus, men overlevde ikke.

– Jeg følte at alle minnene mine forsvant, sier Mahmoud.

En hverdag i flukt

I dag bor Mahmoud i et telt i Deir al-Balah. Han beskriver en tilværelse uten forutsigbarhet, uten trygghet, og han har mange ganger vært nødt til å flykte til nye steder.

– Det er veldig utmattende å måtte flykte igjen. Du vet ikke hva du skal ta med deg eller du må forlate alt igjen, sier han.

Hverdagen handler om å lete etter vann, finne ved, koke mat, og forsøke å holde fast i utdanningen selv om skoler og universiteter lenge har vært ute av drift.

– Jeg studerer i teltet mitt. Jeg prøver å ikke slutte. Jeg vil nå målene mine, sier han.

Barn sammenligner liv

Mahmoud reflekterer mye over hvordan krigen ikke bare tok hjemmet hans, men også normaliteten.

– Jeg ser på barna andre steder i verden og hvordan de lever livene sine slik vi gjorde for to år siden. Jeg ser på meg selv og hvordan vi var, og hvordan vi har det nå.

I 13 år har han levd med begrensningene som følge av den langvarige okkupasjonen av Gaza, men aldri slik som nå.

Han beskriver sykdommene i leirene, mangel på medisiner, mangel på plass på sykehusene. Hvordan familien måtte tåle smerte uten muligheten til å få hjelp.

– Vi håpet hver dag. Kanskje i morgen. Men nei, det skjedde ikke, sier han.

Drømmer som ikke slukner

Til tross for alt, finnes det én ting Mahmoud ikke har mistet: viljen. Han vet at veien blir lang. Han vet at huset hans er borte. Han vet at nabolaget han elsket, ligger i ruiner.

Men han vet også hva han ønsker seg mest:

– Jeg håper vi kan gå tilbake til slik vi var før. Jeg håper utdanningen fortsetter. Jeg vil til et bedre hjem. Jeg vil åpne et sykehus for dyr. Jeg håper ingenting vil stoppe meg.

Denne saken ble først publisert i Røde Kors-magasinet (utgave 1, 2026).