Norske Tine gir krigsherjede Jemen håp i koronatiden

Mistet begge foreldrene

Bak de store tallene finnes menneskeskjebner som de fire mindreårige søstrene Røde Kors møtte i byen Taiz i Jemen sommeren 2020. I ruinhaugen, som for ikke lenge siden var deres hjem, minnes de foreldrene de mistet i løpet av én skjebnesvanger måned.

Far ble drept av en snikskytter på vei til moskeen. Mor ble drept bare uker senere, da gatekamper herjet gjennom byen og en granat havnet inne i huset.

– Vi kommer aldri til å glemme dem. Vi pleide å være mye ute med pappa, som solgte potetmos, egg og iskrem. Etter at han døde, har det vært vanskelig, men vi spiser det vi har og er ikke kresne, sier den ene søsteren, som nå forsørges av en tante.

Sykehusene mangler det meste

Krigen har ikke bare gjort barn foreldreløse. Den har også hatt katastrofale konsekvenser for det jemenittiske helsevesenet. Det er allerede svært redusert kapasitet som følge av krigen – og full hyre med å behandle såvel krigsskader som sykdomsutbrudd som følge av feilernæring. Det gjør bekymringen stor for hvordan den forventede neste bølgen av koronasmitte vil ramme.

– Etter fem års krig er det bare halvparten av helsevesenet som fungerer. De mangler både personale og medisinsk utstyr, og i mange tilfeller er også selve fasilitetene ødelagt. Noen steder nekter de å ta imot pasienter med covid-19-symptomer, fordi de mangler smittevernutstyr eller fordi det er stigma knyttet til sykdommen, forteller Tine Mejdell Larsen i Norges Røde Kors.

Hun er sykepleier og har nylig kommet hjem fra Jemen. Der var hun i fire måneder for å etablere et norsk feltsykehus, som behandlet covid-19-pasienter for å avlaste det øvrige helsevesenet.

Fløy ned et komplett norsk koronasykehus

Det norske feltsykehuset åpnet på sensommeren i byen Aden, som ble særlig hardt rammet av den første smittebølgen i april og mai.

Hit fløy Norges Røde Kors ned telt, senger, medisiner og personell fra Norge og Finland. Nå er koronasykehuset i Aden fullt operativt med 60 sengeplasser, akuttmottak og røntgenavdeling.

De norske helsearbeiderne har fått merke at i denne delen av verden er det ikke nok å åpne sykehusdørene og vente på at pasientene kommer strømmende til. Det hersker frykt og fordommer både mot sykdommen og helsevesenet.

– Folk i Jemen er ikke så vant til å oppsøke helsetjenester. Mange behandler seg selv hjemme og drar først til et sykehus når det virkelig er kritisk. Da har sykdommen kommet så langt at det er lite legene kan gjøre for dem, sier Larsen.

– Resultatet er at den statistiske dødeligheten blir høy, og det blir lagt merke til at de som ble lagt inn på sykehus ikke kommer ut igjen. Vi har hatt folk som har lurt på om de har kommet til oss for å dø, forteller hun.

Røde Kors sitt mandat

I havnebyen Aden, der det norske feltsykehuset ligger, er riktignok ikke faren for nye angrep like overhengende som i andre deler av landet.

Det betyr ikke at å jobbe her er som å jobbe på Rikshospitalet i trygge Norge. Strenge sikkerhetssystemer må til, og konfliktsituasjonen er uoversiktlig og uforutsigbar.

Det er dette Røde Kors er trent for og spesielt godt egnet til å håndtere. Enten det er i jordskjelvrammede Nepal i 2015 eller i land i full krig, som Syria, har Røde Kors-bevegelsen et spesielt mandat. Det er vår jobb å avdekke, hindre og lindre nød i en befolkning som ikke har noen annen redning.

Røde Kors har denne tilgangen på grunn av nøytralitet i alle konflikter, og kan derfor krysse frontlinjer og ta seg inn til katastrofeområder, enten de er menneskeskapt eller skyldes naturfenomener. Likevel er Jemen en helt spesiell utfordring.

– Vi har aldri før jobbet i et land med så dårlig oversikt over smittesituasjonen. Det gjør det ekstra utfordrende å respondere på pandemien. I tillegg er det mye fornektelse og stigma. Ofte blir covid-19-smitte rapportert som vanlig influensa, sier Anne Signe Hørstad, som var teamleder for feltsykehuset fra opprettelsen i juni fram til hun returnerte til Norge i oktober.

Håp i et håpløst land

På tross av vanskelighetene, ødeleggelsen og fattigdom har de norske hjelpearbeiderne oppfattet

Aden som et sted der det hersker et visst håp.

– Deler av Aden er fysisk ødelagt av bombing, og svært mange – inkludert de vi selv jobber med der nede – er internt fordrevne og har måttet gjøre midlertidige bosteder permanente fordi de har mistet sine hjem, sier Tine Mejdell Larsen.

– Men byen preges først og fremst av sin gjestfrihet, hyggelige mennesker og fordums skjønnhet og livlighet. Plutselig kan det gå et rykte om at man har sett noen gå gjennom byen med en gitar i hendene. Det er et tegn på optimisme at det i det hele tatt går an, sier Larsen.

Artikkelen er skrevet av Filter Media i samarbeid med Røde Kors.

Les mer om situasjonen i Jemen