Hva er Genèvekonvensjonene?

Illustrasjon: en soldat bærer på en annen såret, soldat.

Deltar ikke lenger i kamp. Illustrasjon: Robert Adrian Hillman/shutterstock/Ntb scanpix

Genèvekonvensjonene er avtaler mellom alle verdens stater. Avtalene skal redusere lidelser i krig og beskytte mennesker som ikke deltar i kampene.

Grunnleggerne av Røde Kors så for seg at selv i krigens kaos og lidelser kunne noen felles regler bidra til et minstemål av humanitet. De mente det kunne være mulig å forene krig og rett.  

Den første Genèvekonvensjonen ble undertegnet i 1864, og var et veldig viktig skritt på veien i arbeidet for å regulere hva som er lov i krigføring. 

Smilende småbarn holdes på armen av en hjelpearbeider foran et av Røde Kors sine feltsykehus

Smil i kampens hete. Foto: KORKUNC, Maria/Røde Kors

Kjernen i humanitærretten

Genèvekonvensjonene er kjernen i humanitærretten, og er det eneste lovverket alle verdens stater har forpliktet seg til å følge. 

Gjennom Genèvekonvensjonene har verdens stater  blant annet  forpliktet seg til: 

  • Å handle humant selv i krig  
  • Å respektere det enkelte mennesket  
  • Å ta hånd om og pleie både egne og fiender  
  • Å forby tortur, masseutryddelse, tilfeldig drap, deportasjoner og plyndring

I dag er det fire Genèvekonvensjoner

Hver av konvensjonene ble dannet som et resultat av  hver sin  væpnede  konflikt:

Første Genèvekonvensjon ble vedtatt i 1864, etter slaget ved Solferino, i krigen mellom Sardinia og Frankrike på den ene siden og Østerrike på den andre.   

Andre Genèvekonvensjon kom til i 1906, som et resultat av erfaringene fra sjøkrigen mellom Japan og Russland.  

Tredje Genèvekonvensjon kom til i 1929, som følge av krigsfangers manglende rettigheter og grusomme lidelser under 1. verdenskrig.   

Fjerde Genèvekonvensjon av 1949 var et resultat av 2. verdenskrig, hvor om lag 50 % av ofrene var sivile.  

1949 ble konvensjonene revidert, og fikk den formen de har i dag. Derfor omtales de ofte som Genèvekonvensjonene av 1949. 

Første  Genèvekonvensjon   

Sanitetspersonell og syke og sårede soldater som ikke lenger deltar i striden, er ikke lovlige mål. Disse har krav på respekt for sitt liv. De skal beskyttes og behandles medmenneskelig, og uten forskjellsbehandling. 

  • Det er forbudt å drepe en motstander som har overgitt seg.  
  • De sårede skal pleies av den parten som har dem i sin varetekt.   
En såret person pleies mellom krigsherjede bygninger. I bakgrunnen ser vi soldater med våpen i aksjon

En såret person har rett på pleie, også i krig. Hjelpepersonellet er også beskyttet. Arkivfoto: Røde kors

Andre  Genèvekonvensjon  

  • Reglene fra den første Genèvekonvensjonen ble i 1906 utvidet til å gjelde for krigføring til sjøs. 
  • Syke, sårede og skipbrudne ved krigføring til sjøs er ikke lovlige mål. 
  • Partene i konflikten skal hele tiden - og særlig etter trefninger - lete etter skipbrudne og gi dem all mulig beskyttelse. 
  • Etter avtale kan skipbrudne bli satt i land i en nøytral havn. De kan da ikke ta del i krigføringen på nytt. 
Amerikansk bombefly over japansk krigsskip i 1945

Genevekonvensjonen gjelder også for krigføring til sjøs. Her ses et amerikansk bombefly over et japansk krigsskip nær Ryukyu øyene i det kinesiske hav, 6. april, 1945. (AP Photo/U.S. Army Air Force) Scanpix NTB.

 

Tredje  Genèvekonvensjon  

Krigsfanger skal behandles humant. Tortur er forbudt. Under avhør behøver krigsfanger ikke oppgi annet enn navn, militær grad, fødselsdato og registreringsnummer. Krigsfanger skal ikke straffes for å ha deltatt i den væpnede konflikten, og skal slippes fri når krigen er over. 

Krigsfanger har rett til:  

  • Et sted å bo  
  • Mat  
  • Klær  
  • Helsehjelp og pleie 
  • Ettersyn 
  • Kontakt med sin familie  
Svart-hvit silhuett av to soldater som retter geværene mot en krigsfange

Krigsfanger skal behandles humant, og ikke utsettes for tortur. Illustrasjonsbilde: Violence, Alexander Smulskiy / Shutterstock / NTB scanpix

Fjerde Genèvekonvensjon

Sivile er ikke lovlige mål.  

  • Sivile som er i fiendens varetekt skal respekteres. De skal beskyttes mot enhver form for vold og represalie - ingen skal stå til ansvar for noe de ikke har gjort. De skal også kunne opprettholde forbindelsen med sine slektninger.  
  • Sårede, syke, gravide, barn og ungdom skal ha spesiell beskyttelse. Det er egne regler for behandlingen av barn, internerte personer, sivil sykepleie og religionsutøvelse. 

Tilleggsprotokollene 

Det er vedtatt tre tilleggsprotokoller til Genèvekonvensjonene.  

Tilleggsprotokoll  I av 1977 

I konfliktene etter andre verdenskrig så man at det var behov for ytterligere regler på nærmere bestemte områder. Genèvekonvensjonene viste seg ikke å gi god nok beskyttelse, særlig for sivilbefolkningen, men også sanitetspersonell, sårede og tilfangetatte. 
Første tilleggsprotokoll gir derfor enda flere regler i væpnet konflikt mellom stater.
 

Det innebærer blant annet:  

  • Helsepersonell er gitt økt beskyttelse  
  • Mulighet for opprettelse av områder og soner med særskilt beskyttelse  
  • Personell som deltar i hjelpeaksjoner for sivilbefolkningen gis særskilt beskyttelse  
  • Sivilforsvaret skal beskyttes  
  • Det er forbudt med angrep som ikke skiller mellom militære mål og sivile personer eller gjenstander 
  • Det er forbudt å bruke krigføringsmetoder som innebærer alvorlige skader på naturen 
  • Det er forbudt å angripe mål som medfører katastrofer for sivilbefolkninger (for eksempel demninger, diker og kjernekraftanlegg) 
  • Utsulting er forbudt 
  • Kvinner og barn er gitt økt beskyttelse
En bombe sprenges i den syriske byen Khan Sheikhun i juni 2019.

Sivile mål skal beskyttes mot angrep: En bombe sprenges i den syriske byen Khan Sheikhun i juni 2019. (foto: Scanpix NTB)

Tilleggsprotokoll II av 1977  

De fire Genèvekonvensjonene av 1949 gjelder i hovedsak internasjonale væpnede konflikter der to eller flere stater kjemper mot hverandre. 

Etter andre verdenskrig har interne, såkalt ikke-statlige væpnede konflikter, dominert. Den andre tilleggsprotokollen regulerer slike.  

Den andre tilleggsprotokollen er vesentlig kortere enn den første, og det er strenge regler for når den gjelder. Konsekvensen er at det er færre skriftlige regler i ikke-internasjonale væpnede konflikter enn i internasjonale væpnede konflikter. 

Til dels skyldes dette at flere av verdens stater har vært motvillige til å inngå avtaler med andre stater om håndteringen av noe de anser som interne anliggende. Statene ønsker heller ikke å gi medlemmer av ikke-statlige væpnede grupper den samme rettslige statusen som statlige militære styrker har. 

I dag er gapet mellom reglene i internasjonale og ikke-internasjonale væpnede konflikter i ferd med å tettes av sedvaneregler, som stort sett er de samme uavhengig av konflikttype. Sedvaneregler er uskrevne regler som har blitt til fordi de i praksis har blitt fulgt over lang tid. Sedvaneregler i væpnede konflikter er bindende for alle verdens stater.  

De uskrevne reglene viser seg særlig relevant ved borgerkrig. Det er derfor i dag klare grenser for hva som er lov, uavhengig av om det kriges mellom eller inne i stater.   

Tilleggsprotokoll av 2005  

I 1864 etablerte den første Genèvekonvensjonen Røde Kors-emblemet som et beskyttelsesmerke.

Emblemet skal brukes for å synliggjøre helsepersonell, eller medisinske installasjoner som skal hjelpe syke og sårede uavhengig av hvilken part de tilhører. Disse har krav på beskyttelse mot angrep. 

Et rødt kors, en rød halvmåne, en rød diamant
Det røde korset, den røde halvmånen og den røde krystallen er alle beskyttelsessymboler for helsepersonell. Senere ble den røde halvmånen anerkjent som et beskyttelsesmerke på lik linje med det røde korset.  Ingen av emblemene er ment å inneholde noen religiøs betydning. Likevel har de av noen blitt tolket slik. Derfor ble det i 2005 etablert et tredje emblem: den røde krystall.