Nye og gamle sirkushester

Av: Kjersti Løvik, landsrådsleder i Røde Kors Hjelpekorps

Utendørs i lyng og tåke, døgnet rundt og med mange venner samlet. Hodet mitt er fortsatt litt bomull, men jeg har vondt i smilemusklene mine!  

Oppland som arrangørdistrikt skal ha all ære for å holde ut. Et NM som egentlig skulle vært arrangert i 2020, deretter i 2021 og endelig fikk vi komme til Gålå i 2022. Vi ble invitert til et behagelig arrangement, en komite som gikk rundt og smilte og hadde tid til raushet. Gålå ga en ramme jeg tror passet oss godt. Et nært og tett arrangement i naturen, kort vei til alt og alle når vi først var kommet dit.  

NM er vår aller største øvelse, du får testet deg selv som hjelpekorpser på måter du ikke kunne forutsett, i en profesjonell og tilrettelagt ramme. Å holde laget samlet og motivert gjennom en mørk natt med orientering og hjelpekorpsaktiviteter etterfulgt av lite søvn og førstehjelpscaser er en utfordring, men en følelse av eufori når det lykkes. Skal jeg gå etter det jeg hørte og så i helga er deling av sjokolade en viktig ingrediens for å få dette til. Samtidig er det et mesterskap, og det skal kåres en vinner. Et lag blir Norgesmester i hjelpekorpsfaget, de beste av de beste rett og slett. I år stakk Agder av med den æren, gratulerer så mye og jeg håper det motiverer til videre innsats. 

Alle som har vært på NM har lært noe, blitt bedre i noe. Dette tar vi med oss hjem til korpset vårt og distriktet vårt, og det bidrar igjen til en nasjonal kompetansesheving. Sakte, men sikkert, blir kunnskapen spredd. Vi tar også med oss nyfunnet engasjement hjem. VI deler bilder, snakker om NM, deler historier og får nye venner og bekjente som vi har lyst til å treffe igjen. Vi har vært med å juble like mye for 10. plassen som for 1. plassen, og når jeg ser på de ulike distriktenes Facebooksider er det tydelig at alle deltakerne blir satt pris på.  

Fredag kveld trodde jeg at det ville være umulig å holde seg våken helt til slutten av første del, klokken 02 på natta. Det viste seg å være en unødvendig bekymring, for når det ene laget etter det andre kommer på posten min, smilende og glade, hvordan er det mulig å ikke bli smittet av det? Vi fulgte lagenes veivalg mellom postene og diskuterte oss mellom om vi ville gjort noe annerledes. Det var rett og slett spennende der ute i mørket. 

Jeg innrømmer jeg var spent på forhånd, ville vi ha glemt dette? Husket vi fortsatt å delta? Stemningen underveis vitnet om noe annet. Her har mange vært på sitt aller første NM, og andre –som meg- har virkelig kjent på ny motivasjon og inspirasjon. Det var som å komme hjem. Hjem til oss, til hvem vi er som hjelpekorpsere. Flere erfarne lagledere hadde trommet sammen nye lag, og om jeg skal dømme fra det jeg hørte rundt bordet blir det konkurranse om å komme til NM neste år i mer enn ett distrikt. Nye sirkushester har blitt kjent med sagmuggen. 

Jeg har allerede meldt meg som dommer for NM 2023, da går veien nordover!