Kampen mot fjellet

Det som skulle være en kort skitur for to kamerater, endte i tragedie i 1996. I flere dager kjempet frivillige fra Rennebu og Oppdal Røde Kors Hjelpekorps mot et forferdelig vær.

Det som skulle være en kort skitur for to kamerater, endte i tragedie ved Brattskarven i Trollheimen.

Den ene av de to kameratene fikk på mirakuløst vis berget seg ned til en hytte etter at været plutselig hadde slått om. Den andre, 27-år gamle Sigmund, ble funnet omkommet i snøen fem uker senere. De to var på Oppdal under en årlig vintertur med tidligere klassekamerater fra NTH.

– Himmelen var blå og alt lå til rette for at vi skulle ha en fin formiddagstur i preparerte skiløyper fra skianlegget ved Stølen, husker kameraten som var med Sigmund på tur. Han var godt kledd og hadde fjellski med stålkanter. Sigmund var lettere kledd og hadde langrennsski, forteller kameraten som var med på tur skjebnesvangre dagen.

Faksimile: Adresseavisen 12. februar 1996.

Plutselig værskifte 

– At jeg hadde fjellski og var godt kledd var egentlig rart med tanke på den korte turen vi skulle legge ut på. Vi var jo bare to typer som skulle på en rolig formiddagstur i flott vær, snu og renne ned til de andre i følget som ventet på hytten på ettermiddagen, sier han. 

– Vi var turvante begge to, og jeg har vokst opp i Lofoten så jeg var ingen nykommer på ski. Det var ingenting som kunne gå galt. Trodde vi.

Sigmund var ingen nykommer på ski, og var glad i å være i naturen. Her er Sigmund fotografert i en ukjent slalombakke. Foto: Privat

Da de to kameratene skulle snu, merket de at medvinden de hadde hatt på turen opp hadde tiltatt kraftig. De brukte kartet bak på heiskortet fra skianlegget til å legge en ny rute ned fra fjellet. 

– Jeg husker det som fokke, men med blå himmel. Det ble bare verre og verre. Til slutt blåste det så mye snø at vi mistet synet av hverandre. Vi hadde havnet i et bratt terreng med skare- og fokksnø, forteller han. Turkameraten tror at Sigmund kanskje mistet festet og forsvant ned den bratte skråningen.
– Da jeg snudde meg var han plutselig borte.

Ved mørkets frembrudd fikk turkameraten det håpløse valget mellom å lete etter Sigmund i mørket, eller prøve å skaffe hjelp. Det er et valg som fortsatt preger ham.

Det skulle jo bare være en kort formiddagstur. Været var fint og løypene var preparerte. Mitt råd til folk i fjellet må være at selv den fineste dag kan plutselig by på forferdelig vær, og at selv korte turer kan være livsfarlige.

Turkameraten som var med Sigmund

 

– Jeg prøvde å rope på Sigmund, men jeg hørte knapt min egen stemme. Til slutt måtte jeg bare berge meg selv. Det er et forferdelig valg å ta. Man vil alltid bære de tankene med seg. Hva kunne jeg ha gjort annerledes? 

Til tross for det katastrofale utfallet var det lite de kunne ha gjort for å forutse hva som skulle skje den dagen de bestemte seg for å gå tur.

– Det skulle jo bare være en kort formiddagstur. Været var fint og løypene var preparerte. Mitt råd til folk i fjellet må være at selv den fineste dag kan plutselig by på forferdelig vær, og at selv korte turer kan være livsfarlige, sier han.

Sjanseløs i ekstremt vær 

Geir Arne Kjønstad, en annen av klassekameratene som var med på turen til Oppdal, hadde gått den samme turen dagen før Sigmund forsvant.

– Vi ble fort bekymret da de ikke kom tilbake når det var mørkt, og skjønte ganske fort at det var lite sannsynlig at han ville klare seg over natten med det uværet som var. Men vi hadde jo selvsagt et håp, forteller Kjønstad.

Erik Nerhoel var snøskuterfører på en av skuterpatruljene utsendt av Oppdal Røde Kors Hjelpekorps samme kveld som Sigmund ble meldt savnet. Han husker søkeforholdene i Oppdalsfjellene som svært vanskelige, med vind opp i orkans styrke og 16 minusgrader.

 

Geir Arne Kjønstad var en av klassekameratene til Sigmund fra NTH som årlig dro på klassetur til Oppdal. Her fotografert i Oppdal i 1996. Foto: Privat

– Vi kunne ikke se våre egne hender foran oss, forteller den da 39 år gamle gardbrukeren.

– Vinden var så kraftig at både snøskuter og slede bikket over da vi kjørte fra hyttefeltet ved Skarvatnet mot søkeområdet. Jeg er svært kjent i fjelltraktene, men når man ikke ser en meter foran seg så hjelper ikke det. Etter vel en kilometer måtte vi bare snu. Det var ikke forsvarlig av oss å være ute i søk under slike forhold, sier Nerhoel.  

Snøskuter og slede måtte fires ned med tau fra bergknausene fordi snøfokken gjorde det uforsvarlig å kjøre. I løpet av de påfølgende dagene ble det iverksatt en stor leteaksjon etter den savnede skigåeren. 16 snøskuterpatruljer fra Røde Kors i Oppdal og Rennebu lette etter Sigmund dagene etter forsvinningen, men i det ekstreme været var letemannskapet sjanseløse. I 16-tiden ble ski og skistaver tilhørende 27-åringen funnet. 

– I slike situasjoner prøver vi så godt vi kan å finne den savnede. Tanken på det er noen som er ute og leter kan være betryggende for de pårørende. Det var kjøle vondt å måtte snu på grunn av været, men vi måtte tenke på egen sikkerhet, sier Nerhoel. Han var med som letemannskap flere dager etter at leteaksjonen offisielt ble avblåst kvelden 14. februar.  

Funnet lenge etter 

Rett vest for Brattskarven, et område som tidligere hadde blitt gjennomsøkt av letemannskap og lavinehunder, ble Sigmund funnet fem uker senere. Det var en familie på skitur som hadde oppdaget en hette som stakk opp av snøen. De kontaktet politiet, som så kontaktet Røde Kors.

– Jeg husker at jeg hadde ansvar for vakttelefonen ved Røde Kors-posten ved skitrekket i Vangslia den dagen. Det var en fin dag, typisk påskestemning med mye utfart og godt vær, forteller Haldor Sæteren, den gang bare 18 år og frivillig i Oppdal Røde Kors Hjelpekorps.

Haldor S. Sæteren fra Oppdal Røde Kors opplevde i påsken 1996 å måtte hente ned en forfrossen kropp som hadde lagt 2 måneder i snøen, etter en intens leteaksjon som ikke resulterte i funn. Nå er Haldor igjen aktiv i Hjelpekorpset, denne gang i Melhus Røde Kors Hjelpekorps.

Sammen dro Røde Kors og politiet ut med snøskuter og slede til funnstedet i Trollheimen. Der gravde de frem Sigmund fra en snøgavel, under et lite framstikk i fjellet. Den opplevelsen gjorde sterkt inntrykk på den unge hjelpekorpseren. 

– Han var fortsatt sittende med armene rundt seg og bena trukket opp mot overkroppen, som om han varmet seg. Kroppen var helt…, sier Sæteren og banker i bordet. 

 – Helt stivfrossen. Det så ut som om han sov. 

For Sæteren var det inntrykksfullt å være med på et slikt oppdrag som 18-åring. Sammen med korpsledelsen og resten av letemannskapet gikk han gjennom både leteaksjonen og funnet av Sigmund, for å snakke om erfaringer og lufte tanker. Han mener at det er en av mange erfaringer fra Røde Kors som gjør han bedre rustet som frivillig i Hjelpekorpset.

– Jeg tenker stadig vekk over det, den gangen jeg hentet ned en død person fra fjellet. Det hjelper meg under søks- og redningsaksjoner å vite at jeg kan forholde meg til en lignende situasjon dersom den skulle oppstå. I ettertid har jeg også sammen med andre reddet liv i en trafikkulykke hvor jeg var først til skadestedet. Da fikk jeg god bruk av det jeg har lært i Røde Kors.

Innsatsen fra Nerhoel, Sæteren og de andre frivillige i Røde Kors ble tatt godt i mot av både politi og pårørende.

– Uten Røde Kors Hjelpekorps er vi hjelpesløse. De siste dagene har de jobbet i fjellet under forhold som er på grensen til det uforsvarlige, sa Oppdal lensmansskontor til Adresseavisen i 1996. Geir Arne Kjønstad er også takknemlig for den innsatsen Røde Kors bidro med da det sto på som verst.

– Du vet jo at det ikke er bare å trykke på en knapp og finne en person midt ute i fjellet. Jeg setter stor pris på at det er frivillige i fjellene som er beredt til å rykke ut når ulykken er ute.

Barn i nød trenger din hjelp Bli fadder! Lukk x