Leo Ajkic krysser sine spor

«Det har definitivt vært det største, lengste, mest givende, krevende, spennende, tøffeste, lærerike og kanskje viktigste oppdraget jeg noensinne har fått jobbet med, og det har vært en ære å kunne dele det med alle mine folk».

2100 likes. 248 kommentarer. Facebook-posten programleder Leo Ajkic poster når siste episode av serien hans «Flukt» har gått på NRK, er populær. Det tok ham ganske nøyaktig 364 dager fra prosjektet startet, til den første episoden ble sendt på TV. Etter det har det nesten gått sport i å gjøre flere intervjuer daglig. TV-serien er en snakkis, alle vil ha en del av Leo.

– Når siste episode av Flukt har gått, slutter de å ringe meg. Du vet hvordan det er, sier han og flirer.

– Personlig for meg

Sekunder etter kommer en dame bort til ham og takker ham for serien, forteller at den har gjort stort inntrykk og at han gjør en god jobb. Han takker høflig, blir oppriktig glad, småprater litt med henne.

For Leo er akkurat som han fremstår på TV. Kul. Jordnær. Ærlig.

– Jeg har valgt å være personlig i serien nettopp fordi flukt er personlig for meg. Det er kanskje også for å sette ting i perspektiv. At mange av oss som allerede bor her har opplevd å flykte. Bosniere er på lik linje med nordmenn nå, du kan ikke bruke statistikken mot oss, sier Ajkic rolig, mens han tar hetten på den svarte hettegenseren på hodet.

Fire epoker

Han deler livet sitt inn i fire epoker. Den første før krigen i Jugoslavia. Den andre under krigsårene, når han er på flukt. Den tredje når han kommer til Norge og Bergen som 11-åring. Og den hittil siste, den når han nå har funnet seg selv.

«Kanskje det at jeg har opplevd disse tingene, gjør at jeg skiller meg ut»

Minnene fra hans første dag i Norge er vage.

– Jeg husker at min far kom med en annen venn på flyplassen og hentet meg. At vi tar bussen hjem, om kvelden. Jeg husker det var jævlig kaldt. Men dagen etter var det varmt. Jeg har masse bilder av den dagen, når vi går rundt i en park, chiller i solen, har en piknik. Bare gjør det vi ikke kunne gjøre på mange år, liksom.

Leo er engasjert når han snakker. Ordene kommer ut av munnen i et tempo og en flow som er en vaskekte rapper forunt. Men han smiler ikke.

– Jeg smiler ikke så mye, jeg. Jeg smiler innvendig, sier han, når fotografen spør om han kan få et bilde der han ser litt mindre alvorlig ut.

– Respekt betyr øyehøyde

Leo tror hans egen flukt har gjort at han er god på menneskemøter. Da han var barn gikk han på 4-5 forskjellige skoler. Han måtte bli kjent med nye folk, hoppe inn i nye miljøer, tilpasse seg. Og det har formet ham, blitt en styrke.

– Kanskje det at jeg har opplevd disse tingene, gjør at jeg skiller meg ut. Jeg intervjuer sjelden, jeg har som oftest en samtale med en person. Jeg har skapt en nysgjerrighet for andre mennesker, for andre situasjoner. Og jeg har respekt for andre mennesker. For meg betyr respekt øyehøyde, vi møter hverandre på samme nivå. I dag er du på flukt, kanskje jeg er i din situasjon i morgen.

Med og ikke om mennesker

Troen på menneskeheten har han klart å beholde, selv etter å ha opplevd krig, vært på flukt, fulgt folks flukt.

– Krig setter alt du har lært i perspektiv. Da jeg var liten trodde jeg at alle voksne mennesker var snille. Utenom superkriminelle. At alle foreldre tar de riktige valgene, at alle har greie foreldre, at mennesker er greie. Også snur alt på seg. Samtidig opplever du at folk som ikke har noe med deg å gjøre, vil hjelpe deg, bare fordi du er et menneske.

Og det er nettopp derfor han måtte lage denne serien. En serie om mennesker. En serie der man snakker med og ikke om de på flukt.

- Jeg personlig har savnet en serie som ikke henger seg opp i det politiske. Jeg ville ha ekte historier, ekte mennesker. Det gjør det også litt åpent for at du som seer skal tenke og gjøre deg opp en egen mening. Du må tenke litt selv, bruke hjernen din. På en måte er det mitt innlegg oppi denne debatten.

Leos tre tips til en god velkomst:

1. Gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg. Kanskje også tenke på at det kan skje med deg. Kanskje du må flykte om 20 år og tenke på hvordan du vil bli tatt imot? Hva vil du at folk skal gjøre med deg hvis du flytter til et annet nabolag eller hvis barna dine må gå på helt ny skole?
2. Inkluder. Om du kan, inviter folk. Inkluder dem. Få dem med på ting. Jo flere ting som er for alle sammen, både nordmenn og innvandrere, jo bedre vild et fungere. Da integrerer du.
3. Hold de politiske meningene unna barna dine. Vær litt forsiktig med hva du snakker om rundt barna dine. Ikke skjerm dem fra virkeligheten, men vær forsiktig med å prakke meningene dine på barna dine.