Sjøuhyrene på Eidene
På Eidene har «Stranda hval», «Sjøkua», «Flodhesten», «Sjøpølsa» og «Havhesten» kommet på land denne sommeren. De ser kanskje både litt gale og litt skumle ut, men dette er ingen ekte sjøuhyrer.
«Sjøkua», også kjent som Anita Hawa, er ferieleder på Ferie for alle-turen til Eidene denne augustdagen. For henne er det ingen tvil om hvorfor hun vil bruke mange av feriene sine på å lage gode ferieminner for familier med langvarig lav inntekt.
- Her får jeg lov til å leke, være barn og gjøre alle de tingene som jeg ikke ellers kan få gjøre.
Frivilliggjengen fra Telemark er blitt en sammensveiset gjeng som absolutt vet hvordan de har det gøy sammen. Sjøhesten Harry har bestemt seg for å adoptere den litt yngre sjøpølsa Ole Jonny, mens Flodhesten Karin og Sjøkua Anita Hawa er blitt bestevenner som hjelper hverandre gjennom tykt og tynt. De finner stadig på nye sprell og deltakerne på Ferie for alle, kan aldri være sikre på hva som skjer rundt neste sving.
Å få se og oppleve den mestringsfølelsen ungene får på våre turer, er jo helt vilt.
For barna som er med på ferieoppholdene, er det i alle fall få kjedelige øyeblikk. Nede på stranda denne augustdagen er Ole Jonny, Tone og flere av barna i gang med å dikte morsomme familiehistorier. De har fanget krabber, og nå er krabben Kalle og datteren hans Mathilda ute og leter etter krabbekona. Hun har foreløpig ikke fått noe navn og har visstnok for vane å dra på turer alene uten familien sin. Latteren sitter løst ettersom historien blir mer og mer absurd.
Mestring i fjæra
For Anita Hawa startet Ferie for alle-eventyret for åtte år siden. Den turen første turen var over gjennomsnittet stressende og slitsom, men hun har siden den gang deltatt på rundt fem opphold i året. De siste fire årene som ferieleder.
- Det er noe med den gleden ungene viser på tur, som gjør all jobben verdt det igjen og igjen og igjen, sier hun mens hun plasserer en regnbuefarget paraplyhatt på hodet.
Hvordan kan jeg få gratis ferie?
- Det gir meg ro i sjela og glede langt inn i hjerterota. Å få se og oppleve den mestringsfølelsen ungene får på våre turer, er jo helt vilt.
Den første dagen var det uaktuelt. Barnet så på de andre som fløy over dalen tilsynelatende uten frykt. De frivillige oppmuntret, barna heiet, foreldrene støttet, men kroppen ville ikke være med.
Dagen etter løsnet det. Med støtte og inspirasjon fra både foreldre, frivillige og de andre barna, klarte barnet å kaste seg utfor. Mestringsfølelsen var enorm, og stoltheten lyste lang vei.
- Den gleden der, den er altså verdt så mye!
Men det er ikke bare barna som mestrer og utfordrer seg selv. Anita har vært leder i snart fem år og har stått i flere krevende situasjoner. Erfaringene har gjort henne tryggere, både som leder og som menneske.
- Det betyr mye at jeg har gode frivillige med meg som gir meg tilliten. Å få den tilliten, både fra de andre lederne, de frivillige og de ansatte på distriktskontoret, gjør meg faktisk litt rørt.
Anita tørker noen tårer. Tårer av stolthet, takknemmelighet og ydmykhet over det hun får være med på.
- Jeg får så mye igjen. Nye bekjentskaper, kjempegode venner og opplevelser jeg aldri ville vært foruten. Ingen ferie er lik.
